Antidiskrimineringsloven

Den nye loven som trådte i kraft 1.1.2009 gir funksjonshemmede i Norge for første gang et diskrimineringsvern.

Les mer:

 

10. juni 2008 vedtok Stortinget Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl) som trådte i kraft 1.1. 2009. Loven ble revidert og kom i ny utgave 1.1.2014.

I dagligtale blir loven stort sett kalt antidiskrimineringsloven.Med loven fikk funksjonshemmede i Norge for første gang et diskrimineringsvern. I praksis betyr dette at alle nye offentlige bygg og transportmidler (unntatt fly og skip) skal være universelt utformet. Det betyr også at folk som blir diskriminert formelt kan klage til likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

Antidiskrimineringsloven skal sikre at en befolkningsgruppe ikke usaklig ekskluderes og nektes de goder som tilbys resten av befolkningen. Loven skal likestille målgruppen med alle andre borgere.

Direkte og indirekte diskriminering

Loven gjelder både direkte og indirekte diskriminering. Direkte diskriminering er for eksempel å bli nektet adgang til et sted med begrunnelser som “vi vil ikke ha sånne her”. Indirekte diskriminering er for eksempel å utestenge folk med funksjonsnedsettelse på grunn av manglende universell utforming.

Ikke kriminalitet

Antidiskrimineringsloven er en sivilrettslig lov, til forskjell fra straffeloven. Det betyr at lovbrudd ikke regnes som kriminalitet, og derfor ikke fører til straffereaksjoner. Det er Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemda som håndhever loven. Den vanligste hovedredaksjonen er oppreisning.

Endringer per 1.1.2014

Den største endringen som er gjort, er av redaksjonell art. Loven har fått ny struktur i tråd med ny norsk standard for utforming av lover. Det innebærer at loven inndeles i kapitler som angir temaer. Og til tross for at det har blitt en del flere paragrafer som følge av harmoniseringen, er loven nå blitt lettere å finne fram i.

To nye bestemmelser har kommet inn. En ny paragraf (§ 23) om arbeidsgivers opplysningsplikt om lønn, og forbud mot medvirkning (§ 11). Bortsett fra disse to bestemmelsene, hjemler loven ikke nye rettigheter på nye områder.

Når man skal klage på direkte og indirekte diskriminering, er det heretter § 5 med det generelle diskrimineringsforbudet, man skal vise til.

Når klagen gjelder manglende universell utforming av bygg, transport og ITK, viser man til § 13.

Og dersom klagen gjelder manglende individuell tilrettelegging, velger man paragraf etter område:
§ 16 kommunale tjenester
§ 17 skole- og utdanningsinstitusjoner
§ 26 arbeidsliv

Ønsker du mer informasjon, kurs eller råd om hvordan du kan klage kan du ta kontakt med Stopp Diskrimineringen (ekstern).

Skriv ut Tips en venn