Magasinet Selvsagt! Nummer 5 2012
Funksjonshemmede mot diskriminering, www.magasinet-selvsagt.no

Innhold

  • Lederen
  • Aktuelt
  • TEMA: Arbeid
  • Kronikken
  • Internasjonalt stoff
  • Portrettet
  • Debatt
  • TEMA: Institusjonalisering
  • TEMA: Hatkriminalitet
  • Duellen
  • TEMA: Hatkriminalitet
  • Kultur
  • Gjesteskribenten
  •  

    Selvsagt nr 5 – tekster

    Lederen: Når politikken kolliderer med fordommene


    Av Ann Kristin Krokan, redaktør
    Likestilling handler om rettferdighet og grunnleggende menneskerettigheter. Om at alle mennesker skal ha de samme mulighetene og rettighetene uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion, seksuell orientering og andre liknende forhold. Likestilling innebærer lik mulighet til innflytelse, rettferdig fordeling av goder, ansvar og byrder, respekt for menneskeverdet og alles rett til å føle seg trygg i samfunnet.
    Likestilling for funksjonshemmede er fortsatt et fjernt mål.
    Tilgjengelighet i form av universell utforming betyr økt samfunnsdeltakelse for flertallet av funksjonshemmede. Det vil gi økt tilgang til offentlig kommunikasjon, sosialt liv, utdanning, arbeidsliv osv. Vi har fått en lov som påbyr universell utforming, og en handlingsplan som sier at hele landet skal være universelt utformet innen 2025. Likevel mener mange at dette blir for dyrt, og at det ikke er så viktig.
    Praktisk bistand i form av personlig assistanse handler også om likestilling. Forskning indikerer at samfunnet tjener minst 300 000 kroner på hver funksjonshemmet som har BPA, ved at personen selv, eller familiemedlemmer, får økt yrkesdeltakelse. I tillegg kan vi regne med mange sparte helsekroner ved at funksjonshemmet kommer i jobb i stedet for å isoleres i hjemmet med uføretrygd. Vi har et Stortingsvedtak om rettighetsfesting av BPA. Likevel utsettes saken gang på gang, fordi noen mener at rettighetsfesting blir for dyrt, og at hele ideen er dårlig.
    Å bo der andre folk bor, med adgang til de samfunnsarenaene der folk ferdes, er også en forutsetning for samfunnsdeltakelse. Å isolere funksjonshemmede i institusjoner, små eller store, representerer en holdning et moderne demokrati ikke kan forsvare. Forskning viser dessuten at det ikke gir noen samfunnsøkonomisk gevinst. FN-konvensjonen for funksjonshemmede, som Norge skal ratifisere i 2013, gir funksjonshemmede den samme retten som andre har, til å bo der en ønsker. Likevel mener noen at dette blir for dyrt, og at kommunale saksbehandlere fortsatt skal bestemme hva som er den beste løsningen for den enkelte funksjonshemmede.
    Lover og regler er bra, men det er ikke nok. Så lenge vi går rundt med hver vår koffert full av fordommer og uvitenhet, er likestilling bare et ord. Så lenge fostre med funksjonsnedsettelser ses på som framtidige utgiftsposter, kommer vi ikke lenger. Så lenge funksjonshemmede arbeidssøkere ses på som en risiko for potensielle arbeidsgivere, skjer det ingen forbedring. Så lenge universell utforming oppfattes og håndteres som et utidig pålegg fra staten, er lovbeskyttelsen for svak. Så lenge retten til å bo der en vil, og til å ta ansvar for sitt eget liv, legges i skrivebordsskuffen til kommunale saksbehandlere, eksisterer det ingen likestilling.
    Så lenge vi ønsker å fjerne, utrydde, isolere, gjemme bort, overse eller returnere individer og grupper vi ikke liker, er likestilling et ord for festtalene. Brett opp ermene, kamerater. Det er langt igjen!

    SMÅSAKER:


    Møtt med pepperspray
    Et femtitalls funksjonshemmede la i desember ut på en 100-dagers marsj gjennom Bolivia for å protestere mot manglende støtteordninger. Målet var presidentpalasset i hovedstaden. De nådde La Paz 23. februar, der demonstrasjonen ble brutalt slått ned av politiet. Flere av demonstrantene ble skadet i sammenstøtet.
    Demonstrantene vill først og fremst sette søkelyset på svært lave satser for offentlige støtteordninger. Dor funksjonshemmede i Bolivia er tilgangen til både skole og jobb svært vanskelig. De færreste bygninger er tilgjengelige, og funksjonshemmede utsettes for fordommer og diskriminering. Svært få kan derfor forsørge seg selv ved hjelp av vanlig inntekt, og mange er fattige.
    Rullestolbruker Domitila Franco fortalte BBC at hun strever med å få endene til å møtes: «Det er svært vanskelig å ha en funksjonsnedsettelse. Familiene skammer seg over oss. Jeg forsørger mine fire barn alene, med å vaske og stryke klær for andre.»

    Hopp til Hovedinnhold


    Uforstand i bistand

    Norske bistandsorganisasjoner utestenger fortsatt funksjonshemmede i sine bistandsprosjekter. Flesteparten kjenner ikke engang til retningslinjene for norsk politikk på området.

    Av Terje Marøy

    I flere år har Selvsagt pekt på at norske bistandsorganisasjoner stort sett neglisjerer funksjonshemmede i sine prosjekter. Nå bekrefter NORAD dette i en ny evalueringsrapport «Mainstream disability in the new developement paradigm». Evalueringen er foretatt av Nordic Consulting Group.
    Rapporten dekker perioden 2000-2010. Feltarbeidene er gjort i Malawi, Nepal, Palestina, samt en deskstudie av Afghanistan.

    Utestengt

    Norsk politikk på området ble utmeislet i stortingsmelding nummer 8, 1998-99 og et rundskriv fra Utenriksdepartementet 11. november 1999. En egen handlingsplan ble utarbeidet av UD i 2001, fulgt opp av klare retningslinjer i NORAD i 2002.
    Nå, 10-14 år seinere, er det slått fast at norske bistandsorganisasjoner generelt har neglisjert disse reglene. Konsekvensen blir at millioner funksjonshemmede i våre bistandsland går glipp av den utviklingen som kommer resten av befolkningen i landet til gode.

    UD og NORAD slipper heller ikke unna i rapporten. I evalueringsperioden har organisasjonene ikke blitt bedt om å rapportere graden av inkludering i sine prosjekter.
    Plan Norge er blant de få som får godkjent. Atlas-alliansen blir trukket fram positivt, men de har funksjonshemmede som målgruppe. Magasinet Selvsagt har tidligere pekt på at mangel på utvikling for funksjonshemmede i stor grad skyldes at de er stengt ute fra den ordinære bistanden.

    Rettighetstap

    Evalueringen dveler ved medisinsk kontra sosial forståelse av begrepet funksjonshemmet. Den sondringen er fraværende hos organisasjonene. I følge rapporten fører sykeliggjøringen til omfattende rettighetstap for funksjonshemmede.

    - Rapporten er sterk lesing, selv om den ikke inneholder noen overraskelser. Spesielt trist er konstateringen av at funksjonshemmede mange steder blir systematisk utestengt fra utdanning. Dette må det gjøres noe med umiddelbart, sier Rikke Bækkevold til Bistandsaktuelt. Hun er daglig leder i Atlas-alliansen.
    - Basert på rapporten og høringsuttalelser, inklusiv synspunkter fra seminaret vi hadde i mars, lager Evalueringsavdelingen et oppfølgingsnotat til Utenriksdepartementet, som er ansvarlig for å lage en oppfølgingsplan rundt de anbefalingene som ligger der. Et informasjonsark basert på vårt oppfølgingsnotat vil bli gjort åpent tilgjengelig på våre nettsider, sammen med rapporten, sier seniorrådgiver Anette Haug i NORAD til Selvsagt.

    Undersøkelse

    Nettstedet stigmavakta.no har spurt de største bistandsorganisasjonene om hvordan de inkluderer funksjonshemmede i sine prosjekter. Flere av dem vegrer seg for å svare.
    Les mer på stigmavakta.no

    Hopp til Hovedinnhold

    Klagen virket!

    I 2010 klaget Berit Vegheim som privatperson på Oslo t-banedrift (alle t-banestasjonene) og Jernbaneverket, JBV, (Oslo S, Nationaltheateret, Lillestrøm og Skøyen) for brudd på Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens, DTL, § 9 Plikt til universell utforming. Siden merking av trapper er et rimelig tiltak, mente Vegheim at disse store offentlige virksomhetene ikke kunne bruke lovens begrensning, om at det ville bli en uforholdsmessig byrde for dem å merke trappene.
    Stor var derfor overraskelsen da Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, ga Oslo t-banedrift og JBV medhold i at det ble for dyrt. Ingen av de innklagede dokumenterte at det er dyrt å merke trapper. Isteden viste de til hva det vil koste å sikre universell utforming av stasjonene totalt sett, dvs. rullestoltilgang osv.
    - Siden jeg mente saken ble feil behandlet, klagde jeg til Likestillings- og Diskrimineringsnemnda, og fikk heldigvis medhold i at det ikke er en uforholdsmessig byrde for disse offentlige virksomhetene å sørge for at trappene blir merket.
    Oslo t-banedrift har nå funnet løsning på det de mente var et problem; merking på skifer, og har startet opp med trappen ned fra Oslo City.
    - Saken er viktig fordi den gir oss rett til å klage på mindre tiltak, og ikke behøve å vente på at det skal bli nok penger på budsjettet til å bygge om hele stasjoner, bygg eller transportmidler, påpeker Vegheim.
    En svakhet ved dagens klagesystem er at loven ikke sier klart at ombud og Nemnd må sette en tidsfrist for når pålegget skal utføres. Det gir de motvillige anledning til å trenere pålegg.
    - - -

    NSB ga seg

    Hvis en reiser med NSB dagtog som rullestolbruker, blir en plassert i en tilgjengelig familievogn, der det er avsatt plass til rullestol, og hvor det er HC-toalett rett ved.
    Om en rullestolbruker vil reise med nattog, blir det straks verre. Da kobles disse familievognene fra. Da er eneste alternativ å bestille en sovekupé, selv om du ikke har til hensikt å sove. Har du en svært liten rullestol, har du da kanskje adgang til HC-toalett.
    OM du bestiller en sovekupé, og forklarer at du ikke har tenkt å ligge i sengen, så måtte du likevel betale sovekupé-tillegget på Kr 800,- i tillegg til billettprisen.
    Magasinet Selvsagt klagde derfor BPA inn for likestillingsombudet. Vi klagde ikke på manglende universell utforming, for vi skjønner at det vil ta tid for NSB å få alle togene sine universelt utformet. Vi klagde i stedet på grunnlag av det som heter «usaklig forskjellsbehandling», fordi vi mente at NSB her behandlet rullestolbrukere dårligere enn andre, på en unødvendig måte, ved at de forlanger sovekupétillegg selv om man ikke bruker senga.
    Saken gikk videre fra LDO til Diskrimineringsnemnda, der vi møtte og la fram saken fra vår side.
    NSB's representant kom nemndas behandling i forkjøpet ved å fortelle at NSB hadde bestemt seg for å etterkomme våre ønsker om å droppe sovekupé-tillegget i slike tilfeller. Vi fikk dermed ikke noen nemndsbehandling av klagen, men vi vant jo saken likevel!

    Hopp til Hovedinnhold


    Norsk kinofilm blir tekstet

    Av Helge Olav Haneseth Ramstad
    Norsk kinofilm må tekstes for å få filmstøtte. Men det defineres ikke som diskriminering å utelate tekst. Det vil Norges Døveforbund gjøre noe med.
    Fra 1. januar i år skal de aller fleste norske kinofilmer tekstes, etter Forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner. Uten å lage en tekstet versjon til kinovisning får ikke filmen offentlig støtte. Fungerende generalsekretær Sissel Gjøen i Norges Døveforbund påpeker at forskrifter kan endres, så derfor har Norges Døveforbund lenge kjempet for at teksting skal være lovpålagt. Siden forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som trådte i kraft 1. januar 2009, har de argumentert for at loven også skulle gjelde informasjon, varer og tjenester.
    – Hvor sannsynlig er det at utviklingen vil fortsette mot teksting av alle filmer?
    – Det er bred støtte for dette i befolkningen – en undersøkelse som ble gjort viste at over 70 prosent støttet teksting av norske filmer.  Størst motstand er det blant filmprodusentene selv, sier Sissel Gjøen.
    «Ren» film
    Norske Filmregissører hevder: "Etter vår mening vil et slikt vilkår være et svært inngripende tiltak i regissørens opphavsrettigheter og i selve filmverket".
    Klipper, regissør og forfatter Jan Toreg syntes ikke motstanden fra filmbransjen er tydelig nok. Han mener at tekstlinjer i filmbildet forstyrrer filmopplevelsen. - Du får rett og slett mindre tid til å "lese" hvert enkelt bilde, særlig i nye filmer med hyppige klipp, når du også har tekst som tar oppmerksomhet, sier han. Derfor etterlyser han muligheten til å se «ren» film, som han kaller det.
    Men han er ikke imot å legge til rette for at også døve og hørselshemmede skal få en fullverdig filmopplevelse: – I så måte er teksting den beste løsningen, men det må ikke være et påbud om å vise enhver film med teksting. Alle filmer må tekstes, men man kan ha noen forestillinger med og noen uten teksting.
    Men er det slik nå at alle norske filmregissører føler seg overkjørt? Slett ikke. Aleksander Nordaas er stor fan av undertekster: – Tekstene gjør at folk får med seg mer av handlingen, spesielt i filmer med mange forskjellige dialekter, sier han, og forstår ikke argumentet om at tekstlinjene forstyrrer seeropplevelsen.
    – Jeg synes ikke teksten forstyrrer. Vi er jo vant til å se utenlandske filmer med tekst, sier han, og får følge av regissør Aslaug Holm:
    – Film er som musikk: Vi skal kunne oppleve det uten å observere, og da er det viktig at tekstingen glir sømløst inn. Det er for eksempel mer krevende å få god lyd i en dokumentarfilm. Da blir det viktigere å legge på tekst, sier Holm. Hun ser det som en generell fordel for filmskapere å gjøre filmene sine tilgjengelige for flest mulig.
    Nå har Norges Døveforbund, Hørselshemmedes landsforbund og alle filminteresserte med nedsatt hørsel oppnådd en viktig delseier, og kan få bedre utbytte av de aller fleste kinofilmene. Nå venter nye utfordringer for Norges Døveforbund, som blant annet jobber for teksting og tolking av tv-programmer.

    Hopp til Hovedinnhold


    Kveler statlige døveskoler

    Hørselshemmede elever tvinges nå inn i vanlig skole. Konsekvensen for mange er mangelfull undervisning og få venner.
    Tre av fire skoler for hørselshemmede elever skal avvikles innen 2014 uten at Kunnskapsdepartementet har en klar strategi for hvordan dagens tilbud skal erstattes.
    Politikernes argumenter for nedleggelse er tilgang til ny teknolog og at færre foreldre ønsker å sende barna sine bort for å gå på skole.
    Generalsekretær Bjørn A. Kristiansen i Norges Døveforbund (NDF) gir politikerne svar på spørsmålene han mener de burde stille seg.
    - Er nedlegging av døveskolene et forsøk på å integrere døve i vanlig skole, eller handler det om prioritering og penger?
    - Det er nok begge deler. Kunnskapsdepartementet har lenge hatt integrering av funksjonshemmede elever på dagsorden. I tillegg ønsker staten å overføre ansvaret for «de nye døveskolene» til kommunene. Men politikerne har en altfor optimistisk tro på at det kan etableres gode døveskoler på kommunalt nivå.
    - Er det mulig å tilrettelegge for likeverdig undervisning og deltakelse i det sosiale samspillet i vanlig skole?
    - Døve kan gå på vanlig skole såfremt de språklige betingelsene er oppfylt ved at det er mange andre døve elever på samme skole, og at lærerne kan undervise i og på tegnspråk. Men mange hørselshemmede elever i kommunale skoler får ikke oppfølgingen de har krav på. Tall fra Kunnskapsdepartementet viser at undervisningstilbudet for mange funksjonshemmede i grunnskolen ikke er godt nok, og at det må «repareres» ved å øke antall timer med tilpasset undervisning senere.
    - Har etablering av privatskoler vært vurdert?
    - NDF har diskutert mulighetene for å etablere en privatskole i Oslo, med lærere som behersker tegnspråket fullt ut, og der alt kan skje på tegnspråkets premisser.Vi mener det er den mest optimale skolegangen døve kan få.
    - Vil tegnspråket kunne gå tapt om døve blir tvunget til å gå på vanlig skole?
    - Nei, tegnspråket vil ikke gå tapt, men det kan bli svekket. Vi ser i ungdomsmiljøet at det dukker opp «nye» døve. Det er ungdommer som har hatt talespråklig oppvekst, men får det mye bedre når de lærer– og bruker – tegnspråk. Mange av dem føler at de har tapt sin barndom.
    FAKTA
    Innen 2014 skal tre av fire statlige grunnskoler for hørselshemmede legges ned:
    • Skådalen i Oslo (tilbudet for døvblinde opprettholdes)
    • Hunstad i Bergen
    • Nedre Gausen i Holmestrand
    Én skole, A.C. Møller skole i Trondheim, skal ha ansvaret for Norges hørselshemmede ungdom.

    Hopp til Hovedinnhold


    En svekket FN-konvensjon

    Regjeringen reserverer seg mot å sikre funksjonshemmede avgjørende rettigheter.
    Den 11. april informerte regjeringen om at de i løpet av 2013 vil ratifisere FNs konvensjon om funksjonshemmedes rett og mulighet til likeverd og samfunnsdeltakelse, vedtatt i 2006. Norge undertegnet konvensjonen i 2007, men har ennå ikke ratifisert den. Det betyr at den ikke er lagt fram for Stortinget, ikke er stadfestet – eller ratifisert – der, og at konvensjonen heller ikke er bindende for Norge. 107 land har ratifisert konvensjonen.
    Når Norge nå skal ratifisere konvensjonen, gjøres det med flere forbehold. I Stortingsproposisjon 106 S, som er godkjent i statsråd, viser regjeringen at det ikke er alt i konvensjonen de vil forholde seg til. Blant annet tolker man inn en «skjønnsmargin» som betyr at regjeringen ikke forplikter seg til å rettighetsfeste tilgang til varer og tjenester, det vil si rett til service fra en person der universell utforming ikke er tilstrekkelig. Regjeringen vil heller ikke lovfeste universell utforming av IKT-systemer på arbeidsplassen.
    En tilleggsprotokoll til FN-konvensjonen gir enkeltpersoner rett til å klage konvensjonsbrudd direkte inn til FN. Tilleggsprotokollen er valgfri, og regjeringen har ikke tatt stilling til om Norge skal slutte seg til den. Dermed har vi altså ikke fått individuell klagerett til FN over eventuelle brudd på konvensjonen.
    Artikkel 19 i konvensjonen er særdeles viktig. Den handler om retten til å velge bosted og boform, retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet. Her tar også regjeringen forbehold, og framhever kommunenes rett til å vurdere hva som er best for den enkelte.
    Selvsagt ville gjerne feiret FN-konvensjonen. I stedet flagger vi disse kravene:
    • Klageretten må sikres!
    • Fritt valg av boform og bosted!
    • Universell utforming av IKT i arbeidslivet!
    • Rettighetsfest tilgang til varer og tjenester!

    Hopp til Hovedinnhold


    Utrydningstruet:

    I Danmark er antall mennesker med Downs på rask vei nedover.
    Marte Wexelsen Goksøyr kjemper for funksjonshemmedes rett til å leve.
    Det har vært et travelt år for 30 år gamle Goksøyr. Hun har hatt urpremiere på forestillingen Jeg svarte på en drøm – og debutboken «Jeg vil leve» er utkommet på forlaget Oktober. Men akkurat nå er det løftebruddet til statsminister Jens Stoltenberg som opptar henne mest. I NRK-dokumentaren «Bare Marte» fra 2007 intervjuet hun Stoltenberg, og han lovet da å gå imot tidlig ultralyd som kan føre til at flere fostre med Downs blir fjernet.
    – Jeg er rett og slett forbannet på Jens Stoltenberg. Både på ham og hans parti. Han sa han ville gå imot tidlig ultralyd, men for et år siden la regjeringen frem et forslag om det stikk motsatte – ultralyd i uke 12 til alle gravide. Det vil føre til at slike som meg velges bort. Når mødre får fostre med funksjonsnedsettelser skal de kunne se det tidlig på ultralyd, for så å bestemme om barnet skal leve eller ikke. Etter min mening bør man – hvis man går inn for å få barn – gjøre det helt ut.
    Utrydningstruet.
    Goksøyr har fått laget en T-skjorte hvor det står «utrydningstruet» med store bokstaver.
    – Det mener jeg virkelig at vi er. Jeg er livredd for at vi i Norge skal få danske tilstander. Jeg håper jo at det ikke blir det – men det er dessverre mye som tyder på det. Derfor må vi kjempe for at det ikke skal skje. Goksøyrs engasjement bunner i at hun har like stor rett til å være i dette samfunnet som alle andre.
    – Føler du deg noen gang ensom i kampen?
    – Nei, jeg føler meg ikke ensom. Jeg synes det er fint å være et forbilde for andre. Men det skader jo ikke at flere støtter opp om dette – også i andre land. Jo flere vi er – jo bedre er det. «Goksøyrs prosjekt er å vise hva et individ er, vise at gruppekarakteristikker aldri strekker til, vise at Downs ikke er en «fryktelig sykdom» men et ekstra kromosom hos mennesker som kan få til ganske mye», skrev Knut Olav Åmås i en kommentar i Aftenposten tidligere i år. Og for det viktige arbeidet med å gjøre verden til et bedre sted for funksjonshemmede, har Goksøyr mottatt mange priser.
    – Det er en stor ære å få priser – det viser at folk er takknemlig for det jeg gjør – og det bidrar til å få oppmerksomhet rundt saken. Det gjelder å aldri gi seg. Derfor ønsker jeg nå å utfordre Jens Stoltenberg i håndbak.
    – Kan du slå ham?
    – Ja, hvis han tør å stille opp.

    Fakta:
    Marte Wexelsen Goksøyr - Skuespiller og foredragsholder. Hun har også laget dokumentaren Bare Marte.
    Dokumentaren viser hvordan hun blir diskriminert fordi hun har Downs syndrom, og vakte oppsikt over hele Skandinavia.
    Hun er også kjent som tydelig motstander av Arbeiderpartiets forslag om gratis ultralyd til alle gravide i uke 12.
    Tidligere i år hadde Goksøyr urpremiere på forestillingen Jeg svarte på en drøm – og debutboken Jeg vil leve er utkommet
    på Oktober.

    Priser: Livsvernprisen 2012, Bjørnsonprisen i 2011 (sammen med Ola Didrik Saugstad), Stolthetsprisen 2012

    Hopp til Hovedinnhold


    Farlig med downs – i Danmark

    Siden Danmark innførte screening av alle fostre, fødes det 13 prosent færre barn med Downs syndrom hvert år. Den siste dansken med Downs vil fødes rundt 2030 dersom utviklingen fortsetter.

    I 2004 innførte Danmark et tilbud til alle gravide om ultralyd og blodprøve i uke 12 av svangerskapet.
    Tidlig ultralyd og blodprøve er velegnet til å avdekke om fosteret har Downs syndrom. Og resultatene er klare: I 2004 kom 64 barn med Downs til verden i Danmark. I 2008 var tallet redusert til en tredel – og siden har utviklingen bare fortsatt. Danske kvinner velger i stor grad abort dersom barnet viser seg å ha Downs.
    Også i Norge viser statistikken at svært mange velger bort disse fostrene. Ifølge tall fra Medisinsk fødselsregister velger 85 til 90 prosent av alle som bærer på et foster med Downs, abort. Det fødes likevel flere barn med Downs i Norge enn det blir abortert, mellom 60 og 80 hvert år. Ekspertene mener det er grunn til å tro at antallet vil synke dramatisk dersom alle gravide får tilbud om tidlig ultralyd, og ikke bare kvinner over
    38 år, slik tilfellet er i dag.

    Hopp til Hovedinnhold


    Nei til sortering og utrydding

    Av Ann Kristin Krokan
    Facebook-aksjonen Nei til sortering har satt fokus på spørsmålet om innføring av tidlig ultralyd til alle gravide i uke 12. De som er for slik screening, framstiller det som et helsetiltak og et spørsmål om likestilling, mens motstanderne kaller det menneskesortering. Tidlig ultralyd kan blant andre avdekke diagnoser som Downs syndrom og kortvoksthet.
    - Når man i dag ønsker å jakte på fostre med funksjonsnedsettelser, argumenterer man ikke med rasehygiene-teorier. Men det handler fortsatt om hard valuta. Om menneskers verdi omsatt i kroner og øre, sier Toril Heggen Munk, nestleder i Norges Handikapforbund, NHF.
    I 2011 fremmet Arbeiderpartiet forslag om tilbudet tidlig ultralyd til alle gravide i uke 12 av svangerskapet, såkalt screening. Sp er mot, så det var knyttet stor spenning til hvilket syn SVs landsstyre skulle lande på, før de i april sluttet seg til forslaget fra AP. Skuffelsen var derfor stor hos mange SV'ere, og flere – blant andre Heggen Munk – meldte seg ut av partiet i protest.
    - Jeg kan ikke lenger være medlem i et parti som ikke tør å ta en skikkelig verdidebatt om dette spørsmålet, og som likevel lander på et slikt standpunkt, sier Heggen Munk til Selvsagt.
    - Hva mener du mangler i debatten?
    - Det ser for meg ut til at de fleste av dem som støtter forslaget tror at dette handler om kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. De gamle argumentene som ble brukt i abortkampen på 70-tallet dukker opp igjen. Men det er ikke det dette handler om. Jeg er også for selvbestemt abort, og for at kvinner skal ha rett til å bestemme selv, om og når vi vil bli mødre. Men har vi først bestemt oss for å gå gjennom et svangerskap og føde et barn, betyr ikke det at vi automatisk skal ha rett til å bestemme hva slags barn vi vil ha. Ingen politiker tør hevde at vi bør ha rett til abort hvis fostret har et annet kjønn enn det vi ønsker oss.
    - Argumentene for tidlig ultralyd handler om at det er vanskelig å få et barn som vil kreve mye ressurser, både fra familien og samfunnet? Og om at barnet vil lide?
    - Ingen barn blir født med garanti mot lidelse. Og man kan ikke uten videre forutsi i fosterlivet om et barn vil bli ressurskrevende. De mest kostnadskrevende av oss kunne ikke vært luket ut med tidlig ultralyd, det er nok å nevne han som er opphav til Utøya-rettssaken. De vanskeligste livene kan heller ikke kartlegges med slik screening. Ingen kan dessuten måle verdien på et annet menneskes liv, og er det nå så sikkert at de lykkeligste er de som er innenfor «normaliteten»?
    - Tilhengerne av tidlig ultralyd hevder at støtteordningene til familier med funksjonshemmede barn er for dårlige?

    - Vi har gode lovverk og gode støtteordninger, og vi har god økonomi. Systemene våre er gode, men forvaltningen av dem er dårlig. Dette handler mye mer om holdninger enn om penger. For få år siden var det politisk ukorrekt å sortere mennesker. Nå er det andre strømninger, slik vi ser det i for eksempel Danmark. Der er støtteordningene blitt så dårlige at det nå faktisk er et økonomisk spørsmål for den enkelte familie, om de har råd til å bære fram et funksjonshemmet barn eller ikke. Det har igjen ført til at 90 prosent av fostrene med Downs syndrom blitt abortert bort, og 100 prosent av de kortvokste. I Norge ser vi en jevn økning av grumsete holdninger til funksjonshemmedes menneskerett på Internett. Der tør folk å si rett ut hva de mener, og økonomiargumentasjonen står sterkt.
    Følg debatten på Facebooksiden Nei til sortering.no.
    Faktaboks:
    Det er ikke vanskelig for gravide å få tilgang til tidlig ultralyd i det offentlige helsevesenet i dag. Risikogrupper, som gravide over 38 år, gis allerede tilbud om tidlig ultralyd. I lovverket kan øvrige gravide få henvisning til tidlig ultralyd fra fastlege ved for eksempel blødninger eller uro hos den gravide.
    Faginstansene helsemyndighetene innhenter råd hos er entydige på at tidlig ultralyd som tilbud til alle gravide, ikke vil gi økt helsegevinst, verken for mor eller barn.
    Sitater og eksempler:
    «Etter vår mening ville det være en stor fordel om tilstander som Downs syndrom og Huntingtons sykdom kunne utryddes helt. Dette gjelder også andre medfødte defekter.» Legeforeningens råd for legeetikk i 1991.
    «Dette åket bærer også du: En person med en arvelig sykdom koster fram til sitt 60. leveår i gjennomsnitt 50 000 RM.» Tekst fra en tysk propagandaplakat i 1939.
    «Særlig kostnadskrevende brukere» er betegnelsen på funksjonshemmede med et stort assistansebehov. Oslos skolebudsjett tildelte eksempelvis i 2005 «ekstra ressurser for å kompensere for anslåtte merutgifter». Slik ble elevene priset:
    • Utviklingshemmet: 217 000 kroner ekstra
    • Autisme: 426 000 kroner
    • Multifunksjonshemmet: 292 050 kroner
    • Atferdsvansker: 227 450 kroner
    • Språkvansker: 161 900 kroner

    Hopp til Hovedinnhold

    TEMA: ARBEID

    Trosset trygderåd

    Geir Faremo hadde utdanning, en god jobb og var godt likt og anerkjent av kollegene. Så ble han rullestolbruker – og hadde fremdeles god jobb og stor anerkjennelse.
    Av Helge Olav Haneseth Ramstad
    – Si ifra om at du vil tilbake i jobb, helst fra første møte med fagpersoner i rehabiliteringen eller hos Nav! Det er rådet Geir Faremo gir alle som får en funksjonsnedsettelse.
    Etter tre år i bedriften hadde Geir Faremo stillingen som prosjektleder. Så ble han avhengig av rullestol. Oppmerksomheten hans var hele tida rettet mot å komme tilbake på jobb, både mens han var på Ullevaal sykehus og under rehabiliteringen. Han opplevde imidlertid at de som jobbet på Sunnaas hadde motsatt holdning.
    – Signalene jeg fikk, tolket jeg slik at det ikke var helt realistisk å tro at jeg kunne begynne å jobbe igjen. De sa at hvis jeg kom i arbeid igjen, var det selvfølgelig fint, men jeg ble anbefalt å sende søknader for å komme inn i trygdesystemet med en gang.
    Vet ikke alltid best
    Selv om fagpersonene gir inntrykk av å vite best, minner Geir Faremo om at det ikke alltid er slik.
    – Og jeg opplevde motstridende signaler, ved at de i noen møter presenterte hjelpemidler for både hjemmet og arbeidshverdagen, og i andre møter oppfordret meg til å søke trygdeytelser.
    – For mange oppleves forandringene i livet så dramatiske etter en skade at de den første tida bare kan forholde seg til et begrenset antall utfordringer. Da må vi som helsepersonell forsøke å "løfte en del problemer fra skuldrene" til folk, og i den situasjonen er det kanskje hensiktsmessig å foreslå at planer om arbeid eller studier blir noe vi kommer  tilbake til senere.
    Slik forklarer klinikkoverlege Thomas Glott ved Sunnaas sykehus hvorfor de snakker lite om disse temaene i rehabiliteringen.
    – Når folk kommer tilbake for kontroll og oppfølging, er det annerledes. Da er det viktig at vi løfter frem studier eller arbeidsplaner på en god måte, fortsetter han.
    Det mener Faremo er en dårlig idé.
    – Innen den tid har man kanskje allerede mistet jobben og avbrutt studiene. Og man har kanskje allerede blitt så vant til å tenke på seg selv som en hjelpeløs pasient, at man helt har mistet håpet om å få eller fortsette en yrkesaktiv tilværelse, innvender han.
    Arbeidsgiveren til Geir Faremo var fornøyd med ham og ønsket ham tilbake. Han begynte i en deltidsstilling etter rehabiliteringen og trappet gradvis opp til full stilling.
    - Om man får en funksjonsnedsettelse, er det fremdeles mange jobber man fint kan håndtere, minner han om.
    Så selv om det kan være relevant å orientere om Nav-systemet og trygdeytelser til dem som er under rehabilitering, synes Geir Faremo at fagpersonene han snakket med, heller kunne lagt innsatsen i å få ham i jobb.
    Stol på deg selv!
    - Mange funksjonshemmede opplever som Faremo manglende tiltro til at vi kan utføre et arbeid og ha en jobb, sier Helle-Viv Magnerud. Hun er rullestolbruker og jobber som dokumentkontroller og svært engasjert i funksjonshemmedes jobbmuligheter. 47-åringen har selv vært yrkesaktiv fra hun var 22.
    - Gjør alt du greier selv, uten å blande inn NAV eller leger! Den letteste løsningen for dem ser ut til å være å signere trygdepapirer, sier hun.
    Overfor bydelen sin har Magnerud lagt frem et samfunnsregnskap som viser hvor lønnsomt det er for samfunnet at hun har Borgerstyrt personlig assistanse og dermed kan komme seg på jobb fremfor å gå hjemme med trygd.
    - - -
    Fakta:

    Færre funksjonshemmede i arbeid

    78 000 funksjonshemmede uten arbeid ønsker seg jobb. Andelen har vært stabil de siste tre årene, til tross for regjeringens uttalte ønsker om flere funksjonshemmede i arbeidslivet.
    Av 312 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede oppgir om lag 78 000, eller 25 prosent, at de ønsker arbeid, viser tall for 2. kvartal 2011 fra Statistisk sentralbyrå. Blant funksjonshemmede i alderen 15-66 år var 42 prosent sysselsatt. Til sammenligning var andelen sysselsatte i hele befolkningen på 74 prosent.
    Blant funksjonshemmede menn i alderen 40 til 60 år går utviklingen i feil retning; I denne gruppa sank andelen sysselsatte fra 2010 til 2011 med hele 8 prosentpoeng. Blant yngre menn og kvinner med funksjonsnedsettelser var det bare mindre endringer.

    Hopp til Hovedinnhold


    DROPPER AKTIVITETSPLIKTEN

    Svært få bedrifter overholder aktivitets- og rapporteringsplikten. Det viser en ny rapport fra forskningsstiftelsen Fafo.
    Loven slår fast at alle offentlige virksomheter og private bedrifter med mer enn 50 ansatte skal ha konkrete tiltak for å få flere funksjonshemmede i arbeid. De har også plikt til å rapportere om hva de har gjort. Men aktivitets- og rapporteringsplikten er foreløpig en sovende plikt, viser en Faforapport der man blant annet har analysert årsrapportene fra 30 virksomheter i offentlig og privat sektor.
    – Det er svært få som kan sies å oppfylle aktivitets- og rapporteringsplikten, sier Fafoforsker Hilde Haualand, som sammen med Inger Lise Skog Hansen står bak rapporten.

    Lite likestillingsarbeid.

    Faforapporten viser at det gjøres mye god tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne, men det er smått med aktivt likestillingsarbeid på dette området.
    – Samtlige bedrifter vi intervjuet hadde ansatte med nedsatt funksjonsevne, og det var ikke noe stort problem å tilrettelegge for dem. Det gjøres mye bra i bedriftene, men de tolker ikke dette inn i en likestillingsdiskurs. Retorikken rundt sysselsetting av funksjonshemmede må endres slik at den treffer arbeidsgiverne. De må se at det de gjør; også har betydning i et likestillingsperspektiv, sier Haualand.

    Ikke bevisst.

    – Mange assosierer nedsatt funksjonsevne med nedsatt arbeidsevne. Videre behandles det gjerne som et individuelt tilretteleggingsbehov og helseproblem, ikke som likestilling. Det er viktig at likestillingsperspektivet blir kommunisert tydeligere slik at arbeidsgiverne blir mer bevisste, sier Haualand.

    Loven krever innsats

    Loven pålegger arbeidsgivere ikke bare å unngå å diskriminere, men også å jobbe aktivt for likestilling. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven inneholder blant annet en bestemmelse om
    aktivitetsplikt, som klart sier at arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Man er altså pålagt å ha en bevisst strategi, et mål for arbeidet og at noen skal være ansvarlig for tiltakene. Aktivitetsplikten sier at arbeidsgivere skal undersøke om det de gjør, eller har planer om å gjøre, får andre virkninger for funksjonshemmede enn for andre. Disse arbeidsgiverne er omfattetav aktivitetsplikten:
    • Alle offentlige arbeidsgivere – små og store
    • Private arbeidsgivere med mer enn 50 ansatte
    • Arbeidslivets organisasjoner
    Les mer på Likestillings- og diskrimineringsombudet www.ldo.no

    Hopp til Hovedinnhold

    Vil arbeidsgiverne ha funksjonshemmede?

    Har arbeidsgivere i Norge en bevisst holdning til å ansette funksjonshemmede? Gjør de noe for å få det til? Vi har sjekket med tre kommuner samt Posten og NSB.
    Av Sonja Evang
    Oslo kommune - Har egen handlingsplan
    – Bystyret i Oslo vedtok høsten 2009 Handlingsplan for mennesker med funksjonsnedsettelser, hvor ett av innsatsområdene er arbeid og sysselsetting. forteller finansbyråd Kristin Vinje.
    – Kommunen skal sikre at virksomheten innkaller minst én kvalifisert søker med nedsatt funksjonsevne, så sant det er noen slike søkere, til ansettelsesintervju ved utlysning av nye stillinger. Oslo kommune skal også arbeide for at virksomhetene oppfordrer mennesker med nedsatt funksjonsevne til å søke stillinger der det er mulig, sier Vinje.
    Som følge av vedtaket i bystyret er teksten i fellesannonsene på nett og papir endret til: "Arbeidsplassene i Oslo kommune skal preges av mangfold – og våre ansatte skal gjenspeile byens befolkning. Vi ønsker representasjon av kvinner og menn i alle stillinger. Personer med minoritetsbakgrunn oppfordres til å søke. Oslo kommune legger vekt på å tilrettelegge arbeidsforholdene for personer med nedsatt funksjonsevne."
    Når det gjelder oppfyllelse av aktivitets- og rapporteringsplikten, ferdigstiller Oslo kommune i disse dager en egen veileder for systematisk arbeid med mangfold og likestilling i kommunens virksomheter. Dette arbeidet omfatter også mennesker med nedsatt funksjonsevne, opplyser Vinje.
    Selvsagts kommentar:
    Oslo kommune ønsker kjønnslikestilling, oppfordrer etniske minoriteter til å søke, mens de kan tilrettelegge for funksjonshemmede.

    Rælingen kommune - Ingen spesiell strategi

    Rælingen kommune forsøker ikke bevisst å rekruttere funksjonshemmede.
    – Vi kaller kvalifiserte søkere til ledige stillinger inn til intervju, uavhengig om de har funksjonshemming eller ikke. Rælingen kommune har for øvrig en rekke ansatte som har en delvis uførhetsgrad av ulike årsaker, sier Bjørn Ivar Rindal, organisasjonssjef i organisasjonsenheten i Rælingen kommune.
    Selvsagts kommentar:
    Rælingen kommune blander nedsatt arbeidsevne og nedsatt funksjonsevne.

    Skien kommune – lager rekrutteringsstrategi for mangfold

    Skien kommune skal i disse dager lage en rekrutteringsstrategi hvor mangfold i et utvidet perspektiv vil være et viktig tema. Det forteller kommunalsjef HR, Ketil Mjøen.
    – Ved rekruttering har vi fokus på kvalifikasjoner. Dersom kandidater har funksjonshemminger som må tas hensyn til, blir dette ivaretatt i det enkelte tilfelle.
    I den arbeidsgiverpolitiske plattformen for Skien kommune står det blant annet: "Målet er å oppnå full likestilling for alle, uavhengig av livsfase, kjønn, etnisk tilhørighet eller funksjonshemming. Dette fordrer at vi aksepterer forskjeller mellom individer og grupper av individer, og tar høyde for særegne behov og praksiser. Når arbeidssituasjonen tillater det vil kommunen legge til rette for at eldre, yrkeshemmede, foreldre med små barn og andre som ikke ønsker eller kan arbeide full stilling får en tilfredsstillende ordning."
    Selvsagt kommentar:
    Skien kommune går ut fra at funksjonshemmede har særegne behov, og forveksler nedsatt funksjonsevne med nedsatt arbeidsevne

    NSB - Har ingen særskilte tiltak

    – Jeg vil ikke si at vi har noen særskilte tiltak for å ansette funksjonshemmede. Det viktigste for oss er at vi ikke diskriminerer i en ansettelsesprosess, sier Ståle Rooth, HR-direktør i NSB.
    – Vi vurderer søkere ut fra hvem som er best kvalifiserte. Vi utelukker ingen. Vi behandler mennesker med funksjonshemminger på lik linje med alle andre søkere – og er opptatt av mangfold når det gjelder alder, kjønn, etnisitet og funksjonshemminger. Denne mangfoldskulturen gjennomsyres i hele organisasjonen, enten det dreier seg om tog, buss- eller eiendomsvirksomhet.
    Selvsagts kommentar:
    NSB ønsker mangfold, men overser aktivitetsplikten

    POSTEN - Mangfold = etnisk mangfold

    Selvsagt tror at Posten er representativ når de går rett i etnisitetsfella og tror vi spør om hvordan de rekrutterer personer med innvandrerbakgrunn, når vi stiller følgende spørsmål på e-post:
    "Vi vil gjerne intervjue noen bedrifter som faktisk har et aktivt og bevisst forhold til å ansette funksjonshemmede. Stemmer det at Posten jobber aktivt for inkludering - og hvem kan jeg eventuelt intervjue om dette?"
    Her er Postens første respons:
    "Posten er en flerkulturell bedrift med mellom 70-80 nasjonaliteter, og vi har et uttalt mål om å øke antallet medarbeidere med innvandrerbakgrunn innenfor stab og lederstillinger. […] I Per i dag har Posten i underkant av 40 ledere med innvandrerbakgrunn. […] Konsernet har mål om å ha 7,5 prosent med innvandrerbakgrunn i stillinger i stab og ledelse innen utgangen av 2015. […]
    Konsernet er erklært "rasismefri sone" […] som forplikter Posten til å ta alle henvendelser om rasisme på alvor, og å jobbe aktivt mot rasisme.
    Posten iverksetter i løpet av våren en pilot av sykefraværsoppfølging i tverrkulturelt perspektiv ved Østlandsterminalen, ledere vil få opplæring av NAV i kulturforståelse og dialog."
    Da Magasinet Selvsagt i en ny mail presiserte nok en gang at vi er opptatt av inkludering av funksjonshemmede, ble svaret ganske kort:
    "Vi har ikke egne tiltak rettet ift. integrering av personer med funksjonsnedsettelser, men det gjennomføres tiltak lokalt også på dette området. Sentralt ivaretas arbeidet med dette i IA-avtalen."

    Godtas under tvil

    Arbeidsgivere har en gjennomgående oppfatning om at funksjonshemmede automatisk har nedsatt arbeidsevne, spesielle behov, og trenger særlig tilrettelegging. Her er et utvalg statlige stillingsannonser:
    HR-rådgiver hos Statsbygg:
    «Statsbygg er en inkluderende arbeidslivsbedrift (IA), og har som mål å gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Personer med innvandrerbakgrunn oppfordres spesielt til å søke stillingen. Vi vil tilrettelegge for kandidater med spesielle behov, forutsatt at krav til kvalifikasjoner og egnethet er oppfylt.»
    Departementsråd i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:
    «Departementet har som mål å oppnå en balansert sammensetning når det gjelder alder, kjønn og kulturell bakgrunn.»
    Direktør i Justisdepartementet:
    «Den statlige arbeidsstyrken skal i størst mulig grad gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Det er derfor et personalpolitisk mål å oppnå en balansert alders- og kjønnssammensetning og å rekruttere personer med innvandrerbakgrunn. Personer med innvandrerbakgrunn oppfordres derfor til å søke stillingen. Kvinner oppfordres til å søke. Det vil bli tilrettelagt for søkere med nedsatt funksjonsevne.»
    Statsbyggs generelle utlysningstekst:
    «Statsbygg er en inkluderende arbeidslivsbedrift (IA), og har som mål å gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Personer med innvandrerbakgrunn oppfordres spesielt til å søke stillingen. Vi vil tilrettelegge for kandidater med spesielle behov forutsatt at krav til kvalifikasjoner og egnethet er oppfylt.» Kilde: www.statsbygg.nett
    Slik bør en stillingsannonse utformes:
    En stillingsannonse kan gi mange ulike signaler. Som arbeidsgiver bør du tenke nøye over hvordan den ser ut.
    Bildet du velger gir mange signaler o hva slags mennesker du ser etter. Velg heller nøytrale bilder eller bilder av mennesker med ulike kjennetegn, enn å vise fram bare én type mennesker.
    Vis tydelig at alle grupper er velkomne som søkere, for eksempel med en innledende tekst: Bedrift X trenger bred kompetanse og erfaringsbakgrunn hos våre medarbeidere. Vi oppfordrer derfor alle som er kvalifisert til å søke hos oss, uansett alder, kjønn, funksjonsevne, nasjonal eller etningsk bakgrunn. Vi tilpasser arbeidsplassen om du har behov for det.
    Er det nødvendig å skrive at man må takle stress og høyt tempo for å kunne søke på en stilling? Hvis målet er å ansette noen som kan bidra med nye erfaringer, tanker og perspektiver, bør dette også gjenspeile seg i måten utlysningsteksten er formulert på.

    Hopp til Hovedinnhold

    Bill mrk. Funksjonshemmede søkes

    Det går an å jobbe aktivt med å rekruttere funksjonshemmede. Uloba har klart det.
    Av Helge Olav Haneseth Ramstad
    – Vi har målfestet at 50 prosent av administrasjonen skal være funksjonshemmede. Nå ligger vi på 63 prosent, og det synes vi er veldig bra, sier daglig leder i Uloba, Vibeke Marøy Melstrøm.
    Uloba holder til i Drammen. Brede dører, døråpnere som du aktiverer med det magnetiske adgangskortet, ledelinjer og brede korridorer – allerede før du kommer inn i kontorene opplever du den universelle utformingen av lokalene. Arbeidsplassene legges til rette for hver enkelt ansatt, og det er også lagt godt til rette for hjemmekontor for dem med lang reisevei.

    Likemannsprinsipp

    Uloba er en Independent Living-organisasjon. Det innebærer et krav om at også de ansatte er i målgruppa for virksomheten, altså funksjonshemmet.
    – Historisk har funksjonshemmede ofte blitt representert av andre som snakker på vegne av oss. For Uloba var det viktig å bygge opp organisasjonen med den reelle erfaringen som funksjonshemmede har, også med å lede våre egne assistenter, forklarer Vibeke Marøy Melstrøm.
    – Krever det andre ressurser å ansette etter Ulobas mønster?
    – Ja, det skal vi ikke legge skjul på. Vi legger stor vekt på universell utforming av bygningen, arbeidsplassene og IKT-verktøyene våre. Etter hvert vil alt dette bli generelle krav, men det tar lang tid. Samtidig er det viktig at vi lar den universelle utformingen gjelde alles arbeidsverktøy, så ingen føler at de har fått spesialordninger.
    Daglig leder i Uloba kaller dette en investering i verdifull arbeidskraft som mange andre arbeidsgivere overser.

    Rekrutteringsbyrå

    Uavhengig av Independent Living-ideologien går det an å jobbe aktivt for mer mangfoldig rekruttering, mener hun, og gir noen råd til dem som ønsker at bemanningen i deres firma skal speile befolkningen:
    – Vær målrettet og tålmodig i rekrutteringsprosessen, og bruk flere kanaler enn den tradisjonelle stillingsannonsen i avisa, sier hun.
    – Oppfordre spesifikke grupper til å søke. Mange funksjonshemmede er godt kvalifiserte, men nøler med å skrive i en jobbsøknad at de tilhører denne gruppen. Om funksjonshemmede oppfordres til å søke, forsvinner dette hinderet. Dette er den samme strategien man bruker både i forhold til kjønn og etnisitet, for eksempel. Bruk rekrutteringsbyrå, men lag en tydelig kravspesifikasjon. Gjennom research og kontakt med organisasjoner og arbeidsgivere kan de finne frem til funksjonshemmede med de riktige kvalifikasjonene for jobben, sier Melstrm.

    Skjult kompetanse

    Seniorrådgiver Per Barthel i Uloba.innrømmer at rekruttering er ikke det letteste de gjøt.
    Han har tidligere jobbet som avdelingsleder for serviceavdelingen og rekrutterte da flere av dem som jobber i Ulobas administrasjon. Barthel annonserte i fagblader og gikk blant annet på hjelpemiddelmesser hvor han regnet med å finne funksjonshemmede som kunne være aktuelle for ansettelse.
    Kompetanse er viktig, mener Per Barthel, men han tenker ikke bare på den formelle kompetansen.
    – Mange funksjonshemmede har stor kompetanse, men mangler arbeidserfaring. Det er mange som sitter på skjult kompetanse, og den er det vanskelig å få tak i, men viktig for oss å få kunnskap om. Noen kan være gode til å bruke ulike dataprogrammer, og noen kan ha god teknisk kunnskap som er nyttig i driften av et bygg. Og hvis de får jobb med ordentlig lønn, øker også kompetansen deres ved at de blir del av et arbeidsmiljø.
    – Hva får en bedrift igjen for å ansette funksjonshemmede?
    – Mangfold i staben, svarer Per Barthel kontant, og forklarer hvordan ansatte med og uten funksjonsnedsettelser kan utfylle og lære av hverandre. – Da bidrar alle med det de kan, og det gir en god følelse.
    For Uloba er det viktig å være et sannhetsvitne om at det faktisk er mulig å bygge opp en stab med høy andel funksjonshemmede.
    – Ved å vise at funksjonshemmede kan være i arbeid akkurat som andre, gir vi et viktig bidrag til samfunnet og er et eksempel for andre virksomheter, sier Vibeke Marøy Melstrøm.

    Hopp til Hovedinnhold

    KRONIKKEN:

    Oss er en frelser født!

    For å bli hørt i Tabloid-Norge, enten en vil selge plater eller kjemper for likestilling, er det spektakulære opptredener på underholdnings-TV som gjelder. En må «by på seg selv»!
    Av Ann Kristin Krokan
    Å kle av seg og «vise hud» hjelper alltid, om en vil ha oppmerksomhet, enten det som er under klærne er ungt og fast lammekjøtt eller arr etter amputerte pupper og andre lemmer. Puppeaksjon foran Stortinget eller tindebestigning med Lars Monsen – det berører oss, vi er enkle sjeler.
    Tre av de store organisasjonene våre, Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og Norsk forening for utviklingshemmede, har til sammen omtrent 360 000 medlemmer og la-a-ang fartstid. Her er det samlet mye kunnskap og erfaring om hva som må til for at vi funksjonshemmede skal kunne delta fullt ut i samfunnet. Det arbeides hardt for å nå fram i media, og det et drives et intenst arbeid overfor de politiske miljøene for å bli hørt. Et slitsomt men meningsfylt arbeid, der en legger stein på stein, år etter år etter år, der delmål er store seiere.
    Derfor bekymrer det oss når våre fremste politikere viser seg å være akkurat like enkle som folk flest. Vi vil jo ikke at de skal være «som alle andre»! Vi vil ikke at skipperen på skuta skal være like kunnskapsløs og lett å forlede som andre! Piloten, skipperen, sjefen – og resten av mannskapet – skal jo nettopp vite mer, være klokere og manøvrere bedre!
    Men hva skjedde etter at Lars Monsen hadde vært på sin grenseløse topptur med en gruppe funksjonshemmede?
    NAV mente at Birgit Skarstein, avhengig av rullestol i halvannet år, ikke ville trenge mer utdannelse, og at hun like godt kunne «melde seg ufør». Ikke noe nytt fra NAV dette, men det fikk arbeids- og inkluderingsminister Hanne Bjurstrøm til å ta med seg ferske og uerfarne Skarstein i stedet for en erfaren representant fra våre interessepolitiske organisasjoner da hun skulle besøke arbeidsgiverorganisasjonen Spekters medlemskonferanse, for å diskutere regjeringens jobbstrategi for funksjonshemmede.
    Jonas Gahr Støre ble også mediablendet, og ville gjerne møte Skarstein. Hun kunne fortelle utenriksministeren at integrering og deltakelse i samfunnet er viktig, og at «Det finnes mange historier om funksjonshemmede som kommer i jobb – og som plutselig ikke føler seg funksjonshemmede lenger.» Gahr Støre syntes at dette var spennende tanker: 
    «Jeg har hørt lignende historier om eldre som deltar i kulturaktiviteter i regi av Den kulturelle spaserstokken. Deltakerne blir noen ganger så oppglødde at de rett og slett glemmer at de er skrøpelige. Det hender rullatorer blir stående gjenglemt etter aktivitetene.»

    Om dette er kunnskapsnivået hos fremste politikere, når det gjelder funksjonshemmedes situasjon i samfunnet generelt og i arbeidslivet spesielt, da stoler jeg ikke lenger på mannskapet.
    Men det stoppet ikke der. Kvelden for siste episode av Ingen grenser, ringte piloten selv til Skarstein: «Det var Jens Stoltenberg som ringte, ja. Han oppmuntret og sa det var et spennende og godt program. Mer vil jeg helst ikke si», sa Skarstein etterpå.

    Når har statsministeren ringt til organisasjonene våre for å spørre hvordan han skal lese kartet eller sette kursen for å lande problemet med funksjonshemmede som stenges ute fra arbeidsmarkedet, boligmarkedet og kollektivtransporten, for å nevne noe?Men det stoppet ikke der. Nå har kronprinsessen nedsatt et utvalg med unge ledere hun vil samarbeide med og lære av. Vi vet ikke om det å ake seg på rumpa opp til toppen av Snøhetta gir gode lederegenskaper, men Ingen grenser-Skarstein er med i utvalget.
    Men det stoppet ikke der, heller. Den norske kirke lot seg også beruse av at funksjonshemmede viste seg å være «akkurat som oss andre», slik mange uttrykte det i debatten på aftenposten.no.
    «Lars Monsen er litt radikal i måten han møter menneske på. Difor minner han meg om Jesus, som også på si tid var radikal» sa prest Idun Strøm Sefland. Hun mente at Monsen ser mennesker med et annet blikk enn de fleste, og at han minner henne om Jesus: «Lars Monsen ser at folk kan. Han ser heile mennesket og tek folk ut av den båsen dei er sett i.»
    Så da har vi funksjonshemmede fått vår frelser. Monsen, kan du ta over? Vi er mange hundre tusen slitne, oppgitte, desillusjonerte funksjonshemmede som gjerne vil si fra oss de meningsløse politiske vervene våre, og si opp de innflytelsesløse jobbene våre. Vi er utmattet av å stange hodet i vegger, av å hamre på stengte dører, av å tale for døve ører. Ta over, Monsen! Frels oss fra enfoldet!

    Hopp til Hovedinnhold

    INTERNASJONALT STOFF

    Funksjonshemmede rammes av dårlige tider

    Av Ingvild Hancke Øgstad
    Funksjonshemmede rammes hardt av finanskrisen i Europa, med kutt i tilbud og innskrenking av muligheter. Institusjonsplass er fremdeles det vanligste «tilbudet» til funksjonshemmede i Europa. Brudd på menneskerettighetene, konkluderer FN.
    Kan det være slik at funksjonshemmede rammes så hardt fordi de ofte ikke er i stand til å protestere like høyt som andre, spør Jamie Bolling, administrerende direktør i European Network on Independent Living (ENIL).
    Funksjonshemmede er Europas største minoritet og allerede blant verdensdelens fattigste og mest ekskluderte og diskriminerte. Særlig er tilgang til boliger, studier og jobb stor mangelvare. I mange land bygges det institusjoner i høyt tempo og mulighetene for personlig assistanse eller andre «nærmiljø-tilbud» har blitt strammet inn, noe som gjør det umulig å leve et aktivt liv.
    - Nå må det handles, hvis vi ikke vil ende opp der vi var for 30 år siden, og alt vi har opparbeidet disse årene vil bli tatt fra oss, advarer Bolling, som sverger at hun ikke vil gi seg uten kamp.

    I mange land har reglene for hvem som kan få personlig assistanse blitt strammet inn, eller det har blitt dyrere å ha assistanse, eller løfter om innføring av personlig assistanse til fordel for institusjoner har ikke blitt innfridd med begrunnelse i de dårlige tidene.
    - Det er en skremmende utvikling vi ser over hele Europa nå. I stedet for å se personlig assistanse som en investering i samfunnet, kutter mange land i tilbudet noe som gjør at mange ikke kan leve et aktivt liv med studier og jobb. På sikt får dette også en veldig negativ effekt på samfunnet og den økonomiske utviklingen, sier Vibeke Marøy Melstrøm, daglig leder i Uloba

    Institusjonsbygging i strid med menneskerettighetene

    Over hele Europa forsetter derimot en stadig bygging av institusjoner, stikk i strid med gjentatte løfter fra EU.
    I følge FN-rapporten "Glemte Europeere, glemte rettigheter" er funksjonshemmede fremdeles institusjonalisert over hele Europa. Nå må europeiske land oppfylle sine forpliktelser i henhold til menneskerettighetene og avinstitusjonalisere Europa, konkluderer rapporten.
    - Å flytte mennesker på institusjon er fremdeles samfunnets vanligste løsning både for funksjonshemmede, fattige og barn som er uten fungerende foreldre, sier Jan Jařab fra FNs kontor for menneskerettigheter i Europa.
    Europa må gå bort fra et system med omsorg i institusjoner og over til personlig assistanse så folk kan fortsette å bo i nærmiljøet sitt. Det vil bidra til at funksjonshemmede vil kunne leve og bidra til samfunnet, anbefaler FN i rapporten.
    - EU må gjennomføre en rask og fullstendig implementering av FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter i alle land i unionen. La Europa på den måten bli rollemodell og vise at konvensjonen er mer enn bare ord, oppfordret ENILs Peter Lambreghts EUs parlamentarikere under en åpen høring om funksjonshemmedes rettigheter og finanskrisen.

    Hopp til Hovedinnhold

    Høring i EU-parlamentet

    Funksjonshemmede europeere som ikke vil ta kostnaden for finanskrisa, møtte til høring i EU-parlamentet i februar i år.
    Av Helge Olav Haneseth Ramstad
    – Vi har ikke sett det verste ennå, sa Simona Giarratano fra European Disability Forum og beskrev finanskrisa som en sosial krise, da hun satt i panelet for EU-høringen 9. februar.
    Drøyt 80 funksjonshemmede og assistenter hadde samlet seg i EU-parlamentet for å belyse hvordan den europeiske finanskrisa truer funksjonshemmedes rettigheter. Flere ga eksempler fra sitt hjemland:
    Bulgaria betaler så lave assistentlønninger at det er vanskelig å få andre enn familiemedlemmer til å gjøre jobben. Samtidig driver staten fortsatt institusjonalisering med EU-midler som skal bedre forholdene for funksjonshemmede.
    I Irland har mange blitt fratatt sin personlige assistanse og kommer seg ikke ut av hjemmet sitt. Irland har 22 Independent Living-sentere, hvorav 19 er drevet gjennom sysselsettingstiltak. I år er budsjettet til disse sysselsettingstiltakene redusert til en tredjedel.
    I Belgia er støtten til personlig assistanse satt på vent for 5.000 funksjonshemmede.
    Konklusjonen på høringen var at funksjonshemmede må motarbeide at rettigheter vi har kjempet for, fortsatt blir svekket gjennom nasjonale spareplaner. For å stå sterkere i kampen må vi både lære de politiske prosessene bedre å kjenne der vi bor, for lettere å påvirke politikken, og danne sterkere grupperinger mellom landene i Europa. ENIL vil selv jobbe med å danne en arbeidsgruppe, men oppfordret også til dannelse av nasjonale og regionale arbeidsgrupper for å påvirke politiske prosesser.
    For først og fremst var dette en høring som funksjonshemmede selv tok del i og hørte på. EU-politikerne var i sterkt mindretall.

    Hopp til Hovedinnhold

    PORTRETTET

    Integreres til ensomhet

    - Vi er ikke dårligere sammen enn hver for oss! Dette sier Hilde Haualand, sosialantropolog, forsker og døv. Funksjonshemmedes rolle og plass i samfunnet opptar henne, og ikke minst funksjonshemmedes syn på seg selv.
    Av Ann Kristin Krokan
    Haualand jobber ved Fafo, Institutt for arbeidsliv og velferdsforskning. Hun er 40 år, døv, har samboer og to store barn, og sluttet nylig etter åtte år i Statens råd for funksjonshemmede. Hun har nettopp levert doktoravhandlingen sin, og skal etter planen – antakelig som den første døve i Norge – disputere i løpet av de neste månedene.
    - Hva er riktig begrepsbruk om din gruppe? Er du døv eller hørselshemmet? Det finnes en organisasjon for hvert av begrepene?
    - Dette er et identitetsspørsmål. Det avgjørende er hvordan man oppfatter seg selv. Noen har en identitet som døv, andre ikke, fastslår Haualand.
    Er døve en egen minoritet?
    - Jeg har inntrykk av at mange døve – til forskjell fra andre grupper av funksjonshemmede – i stor grad identifiserer seg ut fra funksjonsnedsettelsen sin? At det å definere seg som døv også handler om å tilhøre en kulturell minoritet?
    - Døve utgjør både en kulturell og ikke minst en språklig minoritet. Språk er essensielt. Jeg kan snakke relativt greit med deg nå på tomannshånd, ved hjelp av litt hørsel og mye munnavlesning, og jeg kan uttrykke meg ganske bra med talespråk. Men jeg har ingen muligheter til å henge med i en talespråklig samtale mellom flere. Derfor kan døve bare kommunisere uanstrengt med andre som også snakker tegnspråk. Fra utsiden kan det virke som om døve bare vil være sammen med andre døve, og dette kan virke rart. Men tilgangen til et språk og uanstrengt kommunikasjon tror jeg er den viktigste årsaken.
    - Hva da med nedleggelsen av de fleste døveskolene, som vi skriver om i denne utgaven av Selvsagt? Jeg vet at døve kjemper mot dette, men vi vil da ha integrering i skolen? Vil ikke døve også det?
    - En døv elev som begynner på en vanlig skole i første klasse, lærer ikke å omgås jevnaldrende på en naturlig måte. Samtale med læreren og med de andre ungene går ofte via en voksen tolk, så det blir sjelden spontant og naturlig. Når disse barna kommer i ungdomsårene, kommer mange av dem til de døveskolene som er igjen. Da har de gjerne manglende trening i å omgås jevnaldrende. De kan være flinke til å kommunisere med voksne, men de sosiale antennene deres er underutviklet.
    Døve fikk for øvrig ingen støtte fra de andre gruppene av funksjonshemmede da døveskolene skulle legges ned...
    - Det har vel å gjøre med at andre funksjonshemmede har kjempet imot spesialskoler for sine grupper?

    - Når vi holder så sterkt på døveidentiteten, handler det om en lang historie. Døve ble – som andre funksjonshemmede - utsatt for ekskludering, men vi hadde et språklig og sosialt fellesskap, og mange hadde dessuten muligheter til å få utdanning og jobb gjennom disse skolene. Det bidro til at døve på noen områder har vært mindre utestengt enn andre funksjonshemmede. Døve var også blant de første funksjonshemmede som organiserte seg, på slutten av 1800-tallet, med egne sykekasser, opplysningsvirksomhet og forsamlingslokaler. Den første døveskolen i Norge ble etablert i 1825, og norsk tegnspråket ble for alvor utviklet og tatt i bruk i årene etter dette. Tegnspråket ble for øvrig forsøkt forbudt på døveskolene fra slutten av 1800-tallet helt til rundt 1980.

    Normaliseringstvangen

    - Det virker helt ulogisk at man ville forby tegnspråk på døveskolene? Hva var årsaken?
    - Skoleledelsene oppfattet tegnspråket som unormalt. Normaliseringstanken ved spesialskolene kan sammenlignes med at samiske barn hadde forbud mot å snakke samisk på skolen. «Fornorsking» var en variant av «normalisering», som mange funksjonshemmede har møtt krav om.
    - Et av målene med rehabilitering er fortsatt at funksjonshemmede skal bli mest mulig «normale»?
    - Normaliseringspresset lever i beste velgående, for eksempel når foreldre blir anbefalt av leger å velge bort tegnspråk i opptreningen av sine døve barn som har fått cochlea-implantat*. Selv om legene sier at dette ikke handler om å utrydde tegnspråk, er det nettopp det som skjer. Tegnspråk er ikke et individuelt kommunikasjonshjelpemiddel, men et språk. Å frarøve barn muligheten til å lære dette språket, blir dermed et grep for å utrydde det.
    Dette er en parallell til diskusjonen om generell ultralyd fra 12. svangerskapsuke. Det argumenteres med bedre folkehelse, og at man vil gjøre det lettere for vordende foreldre, men i praksis betyr det å utrydde det som er annerledes.
    Bra alene – dårlige sammen?
    - Kan det ikke bidra til å opprettholde ideene om annerledeshet, når døve insisterer på å bevare spesialskolene?
    - Hva er så galt med at noen funksjonshemmede får mulighet til å gå på skole sammen med andre funksjonshemmede? Sammen med noen man faktisk kan kommunisere med – og derfor ikke er funksjonshemmet sammen med? Diskriminering og utestenging er noe alle funksjonshemmede har felles, men må vi klemme hverandre inn i samme løsning? Må det være slik at «one size fits all»?
    - Vi vet at integrering i «normalskolen» har ført til dårligere opplæring og mye ensomhet for mange funksjonshemmede barn, men vi må jo begynne ett sted, hvis vi vil fjerne skillene mellom «normal» og «annerledes»?
    - Kan det ligge en nedvurdering funksjonshemmede som gruppe bak den ensidige integreringstanken? Vi er jo ikke dårligere sammen, enn hver for oss!
    Det virker som vi mener at en skole der det er mange funksjonshemmede elever, er en dårlig skole. Hvorfor er det slik? Er vi sikre på at det er verdt prisen å integreres uansett? Er inkluderingsidealet så bra som vi tror? Kan vi ha flere løsninger?
    - Mener du at når mange funksjonshemmede ikke liker å opptre som gruppe, så handler det egentlig om at vi skammer oss – over oss selv, og over hverandre? Skammer oss over hvem vi er?
    - Kanskje. Det kan skyldes at vi er påført et normaliseringstankegods fra samfunnet: «Bli som oss, ellers er du ikke god nok.»
    «Deaf gain»
    - De fleste funksjonshemmede ønsker ikke at vi skal være en minoritet helt på utsiden av fellesskapet, i egne lukkede samfunn?
    - Nei, det er ikke det jeg mener. Jeg snakker om stolthet og det å ta vare på sin særegenhet. Og om valgfrihet – på den måten at man skal kunne velge inkludering, integrering og egne løsninger, alt etter behov og livssituasjon, og at ingen løsninger må være gitt en gang for alle.
    Det eksisterer et begrep som heter «Deaf gain», altså fordelene for samfunnet med at døvhet finnes. Kunnskapene om tegnspråk har for eksempel vært viktig for forståelsen av språk generelt, og det er ikke å ta for hardt i når det hevdes at både telefonen og internett er følger av døvhet.
    Med andre ord, alle tjener på at døve finnes, så vi har vår berettigete plass i samfunnet. Men av den grunn behøver vi jo ikke gi avkall på vår særegenhet. Tvert i mot kan det gi rom for å være stolt av den, og bygge sosiale relasjoner også basert på særegenhetene, uten å skamme oss over dem.
    - Du har blant annet forsket på funksjonshemmedes situasjon i norske fengsler, og nå på tolketjenestene. Har du en målsetting om at forskningen din skal handle om funksjonshemmede, og komme funksjonshemmede til gode? Har du et politisk prosjekt bak forskningen din?
    - Jeg forsker ikke først og fremst på funksjonshemmede, jeg ser på systemene rundt oss. Hvordan skapes funksjonshemming av disse systemene? Det er mitt mål. Og det er kanskje et politisk prosjekt?

    Hopp til Hovedinnhold

    DEBATTINNLEGG:

    Diskriminerende bekjempelse av diskriminering?

    Av Toril Heglum og Trine Fissum
    Den 11. mai kunngjorde regjeringen at Norge nå vil ratifisere FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne neste år. Da burde vi kunne håpe på at rettstilstanden for funksjonshemmede i Norge bli bedre.
    For det er jo slik at det fortsatt er forskjell på folk – noen er likere enn andre.
    Hva vil regjeringen foreta seg for å rette opp den skjeve og utilstrekkelige rettslige beskyttelsen av ulike diskriminerte kategorier av norske borgere? Kan vi forvente at ratifisering av FN-konvensjonen vil bedre en situasjon der funksjonshemmede systematisk utelates, glemmes eller nedprioriteres i arbeidet for likestilling, mangfold og antidiskriminering?
    Hva er likestilling?
    Fortsatt erfarer vi gang på gang at likestilling avgrenses til kjønnslikestilling, mangfold er tenkt å kun omfatte etnisk mangfold, og at bekjempelse av diskriminering sjelden gjelder oss med nedsatt funksjonsevne.
    Som eksempel kan vi vise til Kunnskapsdepartementets likestillingspriser. Disse går til henholdsvis barnehager/grunnskoler eller institusjoner for høyere utdanning, som kan vise til gode resultater på kjønnsbalanse.
    Eller Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), som deler ut en «mangfoldspris» – til en arbeidsplass som har utmerket seg når det gjelder etnisk mangfold. BLD deler også ut prisen «Årets forbilde» – igjen kun ut fra vurderingsgrunnlaget etnisk mangfold.
    BLD opprettet 12. februar 2010 det såkalte Likestillingsutvalget hvis mål er «å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for framtida». Idet mandatet er begrenset til bare å gjelde «likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse», er likevel både navnet og det generelle mandatet om en «helhetlig likestillingspolitikk» ikke bare misvisende, men usynliggjør behovet for likestillingspolitikk for andre diskrimineringsgrunnlag. Vi undrer oss over om navnet og mandatet kan være diskriminerende for oss som rammes av manglende likestilling i sammenheng med andre diskrimineringsgrunnlag.
    Bevisst utelatelse
    Med tanke på at om lag halvparten av sakene som kommer inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet vedrører funksjonshemmede, er det et påfallende fravær av erkjennelse av diskriminering på dette grunnlaget fra myndighetenes side.
    Vi kjenner på at samfunnet bevisst utelater funksjonshemmede i alle sine tiltak for å fremme mangfold. Vi erfarer at kommunale tjenestepersoner fritt kan betegne oss som utgiftsposter som gjør det nødvendig å innføre eiendomsskatt. Vi har sett at hatkriminalitet ikke tas på alvor av rettsvesenet, og at vi ikke en gang kan forvente lik tilgang til rettslokalet den dagen vi har noe der å gjøre som vitne, offer, tiltalt – eller som meddommer.
    Kan det være fordi inkludering av «vår gruppe» blir sett på som en for stor utgiftspost – en utgift samfunnet ikke har vilje til å betale? Vil Stortinget ha mangfold – men bare innenfor gitte økonomiske rammer? Er det beslutningstakernes vilje - eller er det deres kunnskap om, og forståelse av, mangfold som er fraværende?
    Når blir det norske samfunnet et samfunn for alle, der alle tilbys like vilkår, uten at noen er «likere» enn andre?

    Hopp til Hovedinnhold

    DEBATTINNLEGG:

    Spesielle behov?

    Av Ingebjørg Midsem Dahl
    I Omsorgsbygg Oslo KFs annonsebilag til Aftenposten høsten 2010 kan man blant annet lese at Haugentunet bolig er ombygget fra et nedlagt sykehjem til moderne, funksjonelle boliger for «personer med spesielle behov». Det står ingenting om hva slags spesielle behov det dreier seg om. Er det en bolig for folk som er manisk opptatt av birøkt eller boksing?
    Nei, antagelig er det en bolig for folk som trenger en bred dør for å komme seg inn på badet og assistanse til å lage middag, hente fram klær og lignende. Jeg kan ikke skjønne hva som er så spesielt med disse behovene. Alle trenger mat, klær og hygiene. Ikke er det så veldig rart å trenge assistanse eller brede dører heller. En ung dame jeg kjenner har en kjøkkendør som er så smal at svigerinnen hennes må gå sidelengs inn for ikke å sitte fast i døra. Brede dører er altså noe som noen hver kunne ha trengt. En annen ung dame fortalte meg for noen år siden at hun pleide å ta på seg de klærne som ramlet ned i hodet på henne når hun åpnet klesskapet. Hun kunne helt klart ha trengt assistanse til å finne fram klær, eller enda bedre: assistanse til å rydde klesskapet …
    Og jeg har møtt flere studenter som nesten utelukkende spiser posemat fra Toro. Her er det riktignok snakk om industriell assistanse, men assistansebehovet er likefullt til stede. Det pussige er at midt i iveren etter å tilpasse boliger til folk med «spesielle behov», virker det som om Omsorgsbygg glemmer at noen folk faktisk har spesielle behov. «Personalrom» har de sikkert på Haugentunet, men har de muligheter for birøkt? Har de festsal med diskolys eller øvelokaler med nok lydisolering til at man kan spille dødsmetall uten å plage naboen? Er det mulig å få garasjeplass til gokarten eller kajakken? Kan man montere kattedør? Finnes det leiligheter med plass til et lommebibliotek på 50 000 bind? Ikke det, nei? Men dette skal jo være boliger for mennesker med spesielle behov?
    Jeg tror det er Omsorgsbygg som har spesielle behov. De har behov for at noen tålmodig forklarer dem at mennesker med såkalte spesielle behov er vanlige mennesker med varierte interesser som alle andre. Omsorgsbygg har behov for å lære at vanlige mennesker kanskje ikke har lyst til å bo i en omsorgsghetto, men heller vil bo i vanlige boliger slik som alle andre.
    Noe annet Omsorgsbygg har spesielt behov for, er opplæring i økonomistyring.
    Første leksjon: Slik stopper man skakkjørte prosjekter før advokatutgiftene er blitt sekssifrede .
    Andre leksjon: Slik unngår man å gjøre budsjettsprekken enda større ved å koste på seg rådyre annonsebilag til riksaviser, for å få befolkningen til å tro at man ikke er helt inkompetent likevel.
    Mens vi venter på at Omsorgsbygg blir ferdig med kurset, kan vi glede oss over at det nå er kommet en lov om at alle nybyggede boliger må være universelt utformet. Dermed kan vi la Omsorgsbygg ha de spesielle behovene sine for seg selv, og flytte inn i et normalt borettslag som alle andre. Flott. Omsorgsbygg har sikkert noe annet nyttig å bruke pengene på, for eksempel barnehager, skoler eller videreutdanning innen økonomi.

    Hopp til Hovedinnhold

    TEMA INSTITUSJONALISERING:

    To gode naboer

    Av Sonja Evang
    Bendik Skauge (23) og John Gunnar Bruknapp (25) er gode venner. Nå er de også naboer. Sammen med fem andre utviklingshemmede har de kjøpt hver sin leilighet i et helt vanlig sameie i Bergen. Her er de herrer i eget hus, i motsetning til svært mange andre utviklingshemmede.
    – Og dette er verandaen!
    Bendik Skauge holder den bærbare datamaskinen i posisjon slik at kameraet fanger utsikten over Ulriken på den ene siden og Fløyen på den andre. Via Skype viser han meg den nye leiligheten som han flyttet inn i for drøye tre måneder siden.
    Så tar han meg med videre inn på kjøkkenet med de plettfrie kjøkkenbenkene – før han åpner det imponerende ryddige kjøleskapet. Så sveiper han innom soverommet og viser en sirlig oppredd seng, funklende gullmedaljer fra fotballkamper han har spilt – og ikke minst en komplett samling av James Bond-filmene.
    Det var i februar i år at Bendik Skauge ble herre i eget hus. Siden har kameraten John Gunnar Bruknapp, som han ble kjent med gjennom fotballen for 12 år siden, flyttet inn i etasjen under.
    Vegg i vegg med John Gunnar Bruknapp bor kjæresten gjennom 11 år. I leilighetskomplekset bor også to andre utviklingshemmede ungdommer– samt en haug med naboer uten funksjonsnedsettelser.

    Lang kamp

    At disse ungdommene bor i moderne leiligheter bare noen minutters gange fra sentrum, er langt fra tilfeldig. Først sa kommunen nei til å være med, men iherdig innsats fra foreldrene bar til slutt frukt. Alternativet ville være å fortsette å bo hjemme hos foreldrene eller å vente, kanskje i årevis, på å få tildelt bolig av kommunen, uten muligheten til å påvirke hvor eller med hvem de skulle bo.
    – Vi var i utgangspunktet seks foreldre, etter hvert sju, som ville ha kontroll med fremtiden til barna våre, forteller Bendiks mor, Nina Skauge. – Ungdommene kjente hverandre godt fra før og ønsket å bo sammen, samtidig som vi ønsket å ha kontroll på hvordan de bodde. Funksjonshemmede blir gjerne plassert ute i periferien på en billig, ledig tomt. Vårt ønske var at ungdommene våre skulle bo i byen, forteller Nina.
    Med det som utgangspunkt møttes foreldrene med fokus på hver enkelt av ungdommene.
    – Vi beskrev våre egne barn og uttrykte deres og våre drømmer - hva vi ønsket for barna våre. Hele veien har det beste for ungdommene vært det viktigste for oss. Vi er ulike familier, både med tanke på livssyn og oppdragelse, så det har naturlig nok bydd på utfordringer. Men hele veien har vi vært klare på at det ikke er oss det handler om – det er ungdommene. Vi har hatt takhøyde for forskjeller og hele tiden jobbet for å finne løsninger, forteller Nina Skauge.

    Høyt spill

    I fem år lette foreldregruppen etter et boligprosjekt i Bergen, der de unge kunne bo sammen.
    – I starten vurderte vi å bygge, kjøpe tomt eller rehabilitere et gammelt bygg. Vi var i kontakt med utbyggere for å komme tidlig med i prosessen og var konkret inne i flere prosjekter før vi landet på samarbeidet med Bergen og omegn boligbyggelag, som hadde et prosjekt i Damsgårdsundet. På den tiden var det økonomiske nedgangstider og stopp i byggevirksomheten, men fordi vi ville ha hele sju leiligheter, kunne de sette i gang med prosjektet.
    Under høytidelig seremonier fikk hver og en av ungdommene skrive under på kjøpekontrakt. Det tok tid å bygge – og ungdommene fikk god tid til å venne seg til tanken på å flytte hjemmefra.
    Nina Skauge og de andre foreldrene hadde gamblet høyt ved å kjøpe leiligheter før alt det andre var på plass.
    – Vi hadde mange møter med kommunen i etterkant for å diskutere tilskudd og rammebetingelser – ikke minst dialog med bydelens apparat for assistansetjenester. Ingenting av dette var på plass da vi kjøpte leilighetene.
    Naboleiligheten til John Gunnar Bruknapp er nå eid av kommunen, som yter den nødvendige bistanden hele døgnet til de sju utviklingshemmede ungdommene.. Mens kommunen bruker den ene halvparten av leiligheten, leier ungdommene den andre til fellesareal.

    Det gode liv

    Hver beboer har et mottatt et tilskudd på 500 000 kroner og et lån på 1,5 millioner kroner fra Boligetaten i kommunen. Begge deler er husbankmidler.
    De sju leilighetene er fordelt over tre etasjer, og skiller seg ikke ut fra de andre i sameiet. Alle har utvendig inngang og eget navn på døren. Her er ingen skilt som sier "bofellesskap" og ingen spesielle utvendige tiltak. – Jeg opplever at nettopp dette er noe de unge setter spesielt stor pris på, det at de bor som alle andre – de er unge mennesker som er blitt voksne og som har fått seg leilighet. Ja, de har ikke fått seg "bolig", de har fått seg leilighet, sier Nina.
    Hun er bevisst på å ikke omtale leilighetene som bofellesskap.
    –Institusjons-tenkningen ligger på lur i det daglige, ofte gjemt i tilsynelatende ubetydelige detaljer. Det er så lettvint og greit å tenke felles. Jeg tror at hvis hver enkelt skal få utvikle seg mest mulig selvstendig, så må man hele tiden jobbe med egne holdninger.
    – Hva vil du si til foreldre som går med tanker om noe lignende?
    – Jeg vil anbefale dette til alle som orker! Det å ha kontroll med fremtiden til barna sine er en utrolig god følelse.
    Bildetekst:
    Bendik Skauge er godt fornøyd og stolt av sin nye leilighet.
    Bildetekst:
    Bendik Skauge og John Gunnar Bruknapp møttes gjennom fotballen for 12 år siden. Nå er de naboer og eier hver sin leilighet i et vanlig sameie.
    RAMME:

    84 prosent bor samlokalisert

    – Vi har ingen helt eksakte tall på hvor mange utviklingshemmede som bor i egen bolig, men av våre 7000 medlemmer bor ca. 16 prosent i egen bolig, forteller juridisk rådgiver i NFU, Hedvig Ekberg. -De resterende leier av kommunen og bor samlokalisert. Når vi vet at det i resten av befolkningen er godt over 80 prosent som bor i egen bolig, skjønner man at det er veldig få mennesker med utviklingshemming som har egen bolig, sier Ekberg.

    Hopp til Hovedinnhold

    Ideologiens død

    Av Ingunn Solli
    HVPU-reformen skulle sikre utviklingshemmede de samme livsvilkårene som alle andre. I dag bygges det igjen store institusjoner i mange av landets kommuner.
    Professor Johans Tveit Sandvin ved Universitetet i Nordland er en av dem som nå advarer mot en klar tendens: Kommunene er i gang med å bygge nye, store institusjoner, drøyt 20 år etter HVPU-reformen. Det radikale prosjektet fra begynnelsen av 1990-tallet, der målet var fullstendig avvikling av institusjonene, ser dermed ut til å ha lidd en stille død.

    Omsorgsreservater

    – Mange steder skaper man nå boformer som det ble protestert mot allerede på Alexander Kiellands tid! forteller professoren. Han sikter til de nye "omsorgsreservatene" der utviklingshemmede, bevegelseshemmede, rusmisbrukere, eldre og psykisk syke ofte plasseres under samme tak og mottar assistanse og bistand fra samme personale.
    – Kielland engasjerte seg i sin tid mot den såkalte "kombinerede indrætning", en institusjon som var kombinert arbeidsanstalt, sykehus, asyl og bolig for ulike grupper mennesker, påpeker professoren.

    Frykten for de gamle

    Det er, nær sagt selvfølgelig, økonomiske argumenter som ligger bak institusjonsbyggingen. Politikere og byråkrater argumenterer med at det gir stordriftsfordeler å lage slike "omsorgsgettoer". Samtidig viser undersøkelser at det ikke stemmer.
    Professor Johans Sandvin mener likevel at den varslede eldrebølgen har skremt kommunepolitikerne.
    – Frykten for "den grå bomben" rår grunnen. Man er redd for at utgiftene til omsorg og pleie vil vokse kommunene over hodet i nær fremtid. Uansett forklaring: Dersom man forfølger en slik logikk, betyr det at man har et svært svakt ideologisk grunnlag for beslutningene. Det er blitt viktigere å sørge for rasjonell drift av kommunale tjenester enn å gi alle innbyggere mulighet til et aktivt og selvstendig liv. De som har et visst behov for bistand betraktes dermed først og fremst som omsorgsmottakere, ikke som individer som skal realisere seg selv eller bidra i samfunnet, sier Sandvin.

    Tør ikke protestere

    Det har vært enkelte protester fra utviklingshemmede selv og deres familier, men forbausende lite. Sandvin tror det har sammenheng med en frykt for å ikke få noe botilbud i det hele tatt, og han mistenker kommunene for bevisst uthaling av tid. – Jo lengre man venter med å bygge boligtilbud for disse gruppene, desto lettere er det å få gjennomslag for store enheter. Det blir jo bedre å bygge noe som ikke er ideelt enn å ikke bygge i det hele tatt. Mange av de berørte partene tør ikke protestere, mener Sandvin.
    I Sverige har man ikke sett den samme utviklingen i retning av omsorgsgettoer som i Norge. I Sverige har nemlig personer med omfattende funksjonsnedsettelser, konkrete og absolutte rettigheter som er nedfelt i lov. Personlig assistanse er også en lovfestet rettighet i vårt naboland.
    I Norge ser ikke Sandvin noen snarlig løsning på institusjonaliseringstrenden.
    – Jeg tror det vil bli stadig verre inntil en ny reform eventuelt tvinger seg fram. Det er vanskelig å forstå hvordan denne nye institusjonsbyggingen kan skje uten et opprør på grasrota og aktive politiske mottiltak.
    Sitater i egen ramme:
    "Vi ser klare tegn på at institusjonene er på vei tilbake, det begrunnes organisatorisk ved at det blir greiere for kommunene sånn. Det som oppfattes som enklere i øyeblikket, fratar folk med utviklingshemminger retten til et selvstendig liv. Det må stoppes, det er partiene på Stortinget nå enige om."
    Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV), april 2011
    "Stortinget har lagt til grunn at det ikke skal bygges opp særomsorg eller institusjoner for personer med utviklingshemning. (…) Innbyggere med utviklingshemning skal ha den bistand de trenger for å kunne leve og bo mest mulig selvstendig."
    Daværende kommunal- og regionalminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, spørretimen 3. februar 2010
    "Prinsippet om at det skulle være en bolig i et vanlig boligmiljø, kan man vel ikke si er ivaretatt i tilstrekkelig grad. Mange av beboerne har heller ikke noen innflytelse på hvem de deler bofellesskap med (…). Det er bare et fåtall som har en egen bolig, og mange har blitt skremt med at de ville ikke få tjenester om de etablerte seg i et eget husvære. Men det finnes eksempler på at det er fullt mulig å etablere seg i en egen bolig og både klare seg økonomisk og få nødvendige tjenester."
    Sitat fra rapporten "Vi vil, vi vil, men får det ikke til".
    Helsedirektoratet 2007
    "Alle skal kunne bo slik hun eller han ønsker, enten det er å kjøpe, eller leie bolig, bo for seg selv eller bo sammen med andre. I forbindelse med ansvarsreformen (…) ble det understreket at boliger som kommunen tilbyr, ikke skal ha institusjonskarakter. Dette er fortsatt en tydelig føring fra staten! Helse- og omsorgskomiteen er særlig bekymret for tendensen til å bygge stadig større omsorgssentra som via en pleiebase skal gi tjenestetilbud til mennesker med utviklingshemning og andre grupper".
    Tidligere inkluderingsminister Audun Lysbakken i en tale 13. desember 2011
    "Det er bred enighet om at vi ikke ønsker de store boliganleggene. Likevel bygges de selv om forskning ikke støtter de viktigste argumentene for å bygge stort
    Det er ikke dekning for å si at store anlegg gir bedre fag- og arbeidsmiljø for personalet, det er ikke dekning for å si at de gir mindre ensomhet for beboerne og det er ikke dekning for å si at de er billigere for kommunene."
    Tidligere inkluderingsminister Audun Lysbakken i en tale 13. desember 2011

    Hopp til Hovedinnhold

    Uten lov og dom

    Med tvang, mot hans vilje og mens kona var ute av huset, hentet Lindås kommune funksjonshemmede Magne Tvedt og plasserte ham i institusjon. Det spilte liten rolle at han har såkalt samtykkekompetanse, og dermed krav på å bli spurt.
    Av Ann Kristin Krokan
    Høsten 2011 er Inger Aasgard fra Lindås kommune på handletur. Mannen Magne Tvedt, som er avhengig av rullestol og respirator, og kommuniserer ved hjelp av øynene og en peketavle, er hjemme i deres felles bolig. I lomma ringer Inger Aasgards telefon. Det er fra kommunen, som forteller at de nå henter mannen hennes og legger ham inn på sykehus – uten at kona vet om det, og uten at mannen selv har noe ønske om det. Fra sykehuset flyttes han videre til et sykehjem.
    Lindås kommune unnskylder seg med at bemanningsproblemer har gjort det nødvendig å flytte Tvedt. (NB – mangler kilde!)

    Tvang og press

    Det er forhåpentligvis sjelden at kommunene flytter funksjonshemmede barn eller voksne i institusjon med direkte tvang, selv om dette eksempelet ikke er unikt. Men svært ofte utsettes funksjonshemmede selv, eller foreldre til funksjonshemmede barn, for et sterkt press om å gå med på institusjonsplassering. Voksne funksjonshemmede stilles overfor følgende valg:
    "Om vi skal yte tilfredsstillende omsorg, må du flytte i institusjon."
    Utslitte foreldre til funksjonshemmede barn henvender seg til kommunen og ber om hjelp. Tilbudet de får, er «avlastning» – det vil si at barnet i kortere eller lengre perioder tas ut av hjemmet sitt og flyttes i en institusjon. Ofte informeres ikke foreldrene om alternative ordninger, som personlig assistanse.
    Ulikhet for loven
    Når det gjelder andre grupper i det norske samfunnet, settes det i gang et omfattende apparat før noen tvinges inn i en institusjon mot sin vilje. Grundig saksutredning, uttalelser fra sakkyndige, nemndsbehandlinger, rettssaker og dommer. Når det gjelder funksjonshemmede fungerer det ikke slik. Her fattes det ofte ikke engang et enkeltvedtak, slik loven pålegger.

    Professor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen er en av landets fremste eksperter på offentlig rett. Han medgir at rettssikkerheten er ujevnt fordelt.
    – Frihetsberøvelse uten samtykke, slik tilfellet var med Magne Tvedt, er ulovlig og straffbart, men press kan være lovlig. Forutsetningen er at det foreligger en nødvendighetsvurdering og en forholdsmessighetsvurdering.
    Ifølge Bernt innebærer dette at man ikke kan flytte noen i institusjon mot deres egen eller foresattes samtykke, uten at det for det første er absolutt nødvendig ut fra en grundig faglig vurdering, og det må også vurderes faglig om institusjonsplasseringen vil utgjøre en uforholdsmessig belastning for den det gjelder.
    - Å plassere noen i institusjon er en alvorlig inngripen i vedkommendes liv, og må underlegges strengt faglige vurderinger. Økonomiske og praktiske hensiktsmessighetsvurderinger må ikke få lov til å trenge til side det vi oppfatter som helt grunnleggende rettigheter, som rett til selvbestemmelse i en slik situasjon, sier Bernt.

    Professorens råd

    – Hva vil du råde folk til, som presses for å godta en institusjonsplassering enten for seg selv, eller for sitt funksjonshemmede barn?
    – Man må si nei hvis man mener at en institusjonsplass er feil løsning. Kommunen har plikt til å yte lovpålagte tjenester, og har dessuten informasjonsplikt om alternative løsninger. Om dette ikke fører fram, bør man henvende seg til Helsetilsynet. Når det er sagt, er det trolig nå også grunn til å mene at noen bør se på klagesakene og Helsetilsynets behandlinger.
    –FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter skal sikre funksjonshemmedes rett og mulighet til likeverd og deltakelse. Tror du at norsk ratifisering av denne konvensjonen vil bety noe med hensyn til den økende institusjonaliseringen av funksjonshemmede?
    – Jeg tror ikke det vil ha noen umiddelbar effekt, men over tid vil ratifisering av konvensjonen bidra til at vi får mer presise regler for dette.

    Hopp til Hovedinnhold

    Anbefaler politianmeldelse

    – Kommunens tvangsflytting av Magne Tvedt var et åpenbart lovbrudd, og offentlige etater som bryter loven bør politianmeldes, mener Liv Arum, generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO).
    – Vi er lei av å vente på at regjeringen skal gripe inn mot alle lovbruddene begått av kommuner og offentlige etater. Vi ser at folk i mye større grad må slåss for de rettighetene de faktisk har for å få dem oppfylt, og det er jo fordi kommunene slipper unna med å bryte loven, sier Arum, som oppfordrer alle som opplever lovbrudd å gå til anmeldelse.
    – Hva mener du er årsaken til disse lovbruddene?
    – Faglig udyktighet og en dårlig standard på arbeidet som gjøres. Ofte foreligger det ikke engang noe lovlig vedtak bak avgjørelser som fattes. Tilsynet påpeker mangler, uten at kommunene retter opp.
    – Hva skal foreldre til funksjonshemmede barn gjøre, når de trenger bistand fra kommunen?
    – Jeg pleier å si at funksjonshemmede barn må velge seg høyt kompetente foreldre! Foreldre som kjenner lovene og sine og barnets rettigheter.
    FN-konvensjonen
    – Har du noen tro på forbedringer når FN-konvensjonen for funksjonshemmede ratifiseres?
    – Nå etter seks år foreligger det endelig en norsk offisiell oversettelse av konvensjonen, det representerer en forbedring. At det har tatt så lang tid, kan jo tyde på at myndighetene ikke ønsker å legge til rette for at den skal bli et effektivt verktøy for funksjonshemmede. Hvis for eksempel konvensjonens artikkel om at funksjonshemmede skal ha rett til å bo der de vil, skal etterleves, må også andre lover som hjemler funksjonshemmedes rettigheter, styrkes.
    – Hva tror du er årsaken til at ratifisering av konvensjonene utsettes gang på gang?
    – Jeg tror den egentlige årsaken er at konvensjonen er blitt brukt i et spill for å få mer penger til justissektoren. I tillegg er det jo trolig noen politikere som har fått kalde føtter når de ser hvilke forpliktelser Norge påtar seg. Kanskje ligger det også en frykt der for at ratifisering vil gi større kraft til etablerte lovfestede rettigheter som funksjonshemmede har i dag.

    Hopp til Hovedinnhold

    Norge bryter FN konvensjonen

    av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen
    I Norge pågår det en snikinstitusjonalisering ved at det bygges bofellesskap som ofte samlokaliseres med kommunenes tjenestetilbud for personer som er avhengig av tjenestetilbudet, I tillegg har Norge enda ikke klart å flytte ut unge mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser fra institusjoner for eldre og syke.
    Denne politikken bryter helt klart med artikkels 19 i FN konvensjonen om vern av funksjonshemmedes rettigheter.
    Artikkel 19 sier klart og tydelig at alle skal ha rett til å leve i samfunnet med de samme valgmuligheter som resten av befolkningen, og dette innebærer konkret:
    a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,
    b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å forhindre isolasjon eller segregering fra samfunnet,
    c) at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.
    Problemet i Norge er at folk ikke har denne valgfriheten, og det er heller ingen lover som forbyr kommunene å plassere folk i bestemte boformer. De som ønsker å bo i egen bolig, blir ofte fortalt at de da vil miste tjenestetilbudet.
    Når Norge ratifiserer FN konvensjonen, må politikken endres. Men i de fem årene vi har ventet på ratifisering, ser det ut til at norske myndigheter ikke har hatt noen betenkeligheter med å fortsette å bryte konvensjonen på dette området.

    Hopp til Hovedinnhold

    Kommunene bygger:

    Wenche Foss-senter

    En gammel byvilla i Sandefjord skal i høst stå ferdig ominnredet til leiligheter for sju til ni voksne med utviklingshemming. Dette blir det første Wenche Foss-senteret, etter initiativ fra Geir Aune og Thor Eika. Sentrene er tenkt sentralt plassert og vil være betjent ved behov. I Sandefjord vil hver beboer få egen leilighet med bad, soverom og kjøkken. I tillegg blir det felles gjesterom og storstue for fellesaktiviteter. Fabian Stang, Oslos ordfører og sønnen til avdøde Wenche Foss, tror sentrene ville gledet henne. Wenche Foss hadde også en sønn med Downs syndrom, Tommeliten.
    Kilde: Sandefjords Blad 21. mars
    Byggeplaner i Bodø
    Bodø kommune vurderer 40 nye boliger for funksjonshemmede i et bygg på Vollsletta. Målgruppa er ifølge Fontene både hjelpetrengende eldre, unge funksjonshemmede, voksne med psykiske lidelser og unge med lettere psykiske lidelser. Utbyggingen er ennå ikke vedtatt.
    Fra før har Bodø et døgnbemannet bofellesskap med 18 leiligheter, tilknyttet Oppfølgingstjenesten psykisk helse og rus. I hver etasje er det fellesrom, og til Husbanken sa avdelingsleder Marit Larsen i 2010 at de har klart å unngå at beboerne isolerer seg i hver sin leilighet.
    Samlokalisering i Trondheim
    Østbyen helsehus har flere av sine tilbud lagt til Leistad. Der finner vi både etterbehandling etter opphold i psykisk helsevern, avlastningstilbud med åtte hybler for ungdom mellom 13 og 18 år med psykiske vansker og botilbud for unge voksne med sammensatte behov. Også her er det åtte hybler, fordelt på to etasjer med fellesrom.
    Omsorgsghetto på Sagene?
    Bydel Sagene i Oslo ønsker å bygge «omsorgsboliger» i et stort boligkompleks. Planene har i lang tid møtt massiv motstand fra Rådet for funksjonshemmede. Bydel Sagene planla først å bygge 48 boliger, som senere ble redusert til 41. Mange av dem skulle bebos av utviklingshemmede, men også andre grupper skulle få tilbud. Bystyret satte foten ned. Likevel ryktes det at bydelen forsøker å omgå de sentrale politikernes linje ved å bygge for åtte og åtte sammen, som sogner til samme inngangsparti.
    - Saken er ennå ikke død, men gjennom bystyrevedtaket har bydel Sagene fått et problem, fordi man har fått en presisering av hva man kan tillate og ikke tillate, sier tidligere leder for Råde for funksjonshemmede, Ole Jacob Frich.

    Hopp til Hovedinnhold

    STOLTHET OG FORDOM - HOLDNINGSTEST - test deg selv!

    Synes du at andre funksjonshemmede sutrer for mye over manglende tilgjengelighet, og at «Ingen grenser» var verdens beste tv-serie? Eller lar du tvert i mot ingen anledning gå fra deg til å påpeke brudd på Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven? Ta testen og finn ut hva slags type funksjonshemmet du er!
    1. Du har CP med litt utydelig tale og litt ustø gange. På byen med venner blir du stoppet i døra med beskjed om at du har fått nok.
    a. Jeg blir lei meg og drar hjem
    b. Pytt, det er flere utesteder, og jeg hadde jo drukket
    c. Jeg klager sporenstreks puben inn til LDO

    2. Du er rullestolbruker og blir invitert i bryllupet til en venninne. Festlokalet er i andre etasje uten heis.
    a. Jeg allierer meg med noen som kan bære meg opp trappene, det får gå.
    b. Jeg er ikke redd for å bli møkkete, så jeg krabber heller opp, enn ikke å komme inn et sted! Jeg er jo heldig som klarer!
    c. Jeg blir hjemme, men tar venninna mi en skarp runde etter bryllupet!

    3. Du er rullestolbruker og skal gifte deg med verdens flotteste, men brudens far vil ikke at hans datter skal gifte seg med en krøpling! Brudens mor er redd for den store belastningen du vil bli på hennes datter.
    a. Jeg driter i både dama og foreldrene, det er flere fisk i havet!
    b. Jeg inviterer svigermor på hjemmelaget coq au vin og viser henne den nye, selvgående støvsugeren.
    c. Jeg utfordrer min vordende svigerfar i håndbak!

    4. Du er rullestolbruker og på tur sammen med en kompis. Dere skal ta buss, men sjåføren nekter å la deg bli med. Det er ikke plass til rullestolbrukere på denne bussen, sier han.
    a. Jeg snur ryggen til sjåføren og ringer etter en taxi.
    b. Jeg har nok med å hindre kompisen min i å slå ned sjåføren.
    c. Jeg blir rasende og skjeller ut sjåføren

    5. Du har søkt jobb som IT-sjef i en stor bedrift og er godt kvalifisert, men har ikke sagt noe i søknaden om at du er synshemmet og benytter førerhund. På intervjuet får du raskt beskjed om at dette nok ikke er en jobb for deg, og de kan dessuten ikke ha hunder på arbeidsplassen.
    a. Jeg blir oppgitt, men behersker deg og går hjem – det var en tabbe å ikke si fra…
    b. Jeg legger rolig CV'en på bordet og spør om noen av de andre søkerne har en som er bedre.
    c. Jeg viser bestemt til Arbeidsmiljøloven og Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og ber dem tenke seg om en gang til.

    6. Du er på shopping med en venninne. Du bruker rullestol. En av betjeningen kommer bort til dere og spør venninnen din: «Hva er det hun liker?»
    a. Jeg blir flau og overrumplet og forsøker å late som ingen ting.
    b. Jeg forklarer ekspeditrisen at jeg er helt i stand til å snakke for meg selv, og fortsetter prøvingen.
    c. Jeg og venninnen min forlater straks butikken, med en syrlig avskjedsreplikk til ekspeditrisen om dårlig folkeskikk.

    7. Du og broren din er i et reisebyrå for å bestille opphold på et SPA-hotell. Du har Downs syndrom. Kvinnen bak disken henvender seg bare til broren din, og sier at hun ikke tror at et slikt SPA-opphold vil passe for deg.
    a. Jeg spør hva hun egentlig mener? Hvorfor skulle ikke et SPA-opphold passe for meg?
    b. Jeg gjør det helt klart for damen at jeg vet best hva som passer for meg.
    c. Jeg spør om hun egentlig er bekymret for at de andre gjestene ikke skal like at jeg er på hotellet.

    8. Du følger din datter til legen. Du er døv, og dere to snakker tegnspråk sammen. I det dere kommer inn til legen, sier han til din datter: «Så flink du er til å hjelpe mammaen din».
    a. Jeg blir lei meg. Er det slik omgivelsene ser det? At min datter først og fremst er mammas lille hjelper?
    b. Jeg smiler mellom sammenbitte tenner og skriver klagebrev til legen når jeg kommer hjem. Men ikke alt for sint – jeg skal jo dit igjen…
    c. Jeg ber min datter forklare legen at hun hjelper ham, fordi han ikke kan tegnspråk.

    9. Du skal studere i en ny by. Du ringer på alle hybelannonser du finner, men straks du spør om det er trappefri adkomst – du bruker krykker - får du beskjed om at hybelen alt er utleid.
    a. Jeg gir opp og blir hjemme, det var det jeg visste…
    b. Jeg reiser til byen og oppsøker alle utleierne, mens jeg håper på flaks
    c. Jeg forbanner Studentsamskipnaden som har så få universelt utformede studenthybler

    10. Du er endelig ferdig med 17 års skolegang og har fått deg en god utdanning, men etter 60 jobbsøknader er du like langt. Med en gang du forteller at du er rullestolbruker, forsvinner interessen hos arbeidsgiverne.
    a. Æsj, arbeidslivet er jo uansett oppskrytt! Jeg kan jo alltids få meg en uføretrygd
    b. Jeg kan godt ta en jobb jeg er overkvalifisert for, bare for å få en jobb.
    c. Jeg vurderer å ta enda mer utdannelse

    11. Du er synshemmet, har førerhund og skal hjem fra byen. Det er syvende gang en taxi nekter å ta deg med.
    a. OK. Eneste løsning er tydeligvis å la bikkja bli hjemme
    b. Jeg forhåndsbestiller alltid taxi
    c. Jeg blir forbannet, ringer taxiselskapet og ber dem sende en bil umiddelbart

    12. Du skal på kino med den nye kjæresten, men damen i luka sier at det allerede er to rullestolbrukere der, og de har ikke lov av brannvesenet til å ha flere.
    a. Dette er kjempeflaut – nå ryker sikkert kjæresteforholdet!
    b. Den filmen var sikkert ikke særlig god.. Jeg foreslår å leie en film og dra hjem til meg.
    c. Jeg ber om å få navnet hennes og om å få se forskriften fra brannvesenet
    13. Du er på restaurant med venner. Du har enten CP, med litt ukontrollerte bevegelser, eller du har Downs syndrom, eller du bruker elektrisk rullestol, eller du er synshemmet med førerhund eller…
    Når dere vil bestille en flaske vin, sier kelneren at de dessverre ikke kan servere alkohol til «slike», og nikker i din retning.
    a. Jeg forsøker å dempe vennene mine fra å lage bråk, det blir så ubehagelig
    b. Jeg tar med meg venne og forlater restauranten, dette har jeg opplevd før
    c. Jeg tror ikke dine egne ører, og ber om å få snakke med sjefen

    14. Du er på årets skoleavslutning med 7-åringen din. Du har en synlig funksjonsnedsettelse (rullestolbruker, synshemmet eller lignende). En av de andre mødrene/fedrene hilser overstrømmende på deg og sier følgende: «Så flink du er!»
    a. Jeg blir flau og beskjemmet
    b. Jeg spør hva jeg er flink til
    c. Jeg svarer «Takk i like måte! Det er neimen ikke lett å ha småbarn!»
    FLEST A-ER: DU ER PESSIMIST
    Du forventer slett ikke at du skal kunne delta i samfunnslivet på lik linje med alle andre – du har jo tross alt en funksjonsnedsettesle. Livet er urettferdig, men det er ingen ting du kan gjøre med det. Du blir riktignok ofte lei deg i møte med diskriminering og urettferdighet, men du lider stort sett i det stille og depper heller når du kommer hjem. Ingen grunn til å lage oppstyr, og det er vel egentlig ikke å vente at noen skal legge til rette for funksjonshemmede. Det blir jo dyrt, og tenk på alt mulig annet man trenger pengene til. Det er ikke det at du synes synd på deg selv, men det er virkelig ikke spesielt moro å ha en funksjonsnedsettelse. Det er like greit å resignere først som sist.
    FLEST B-ER: DU ER OPTIMIST
    Du er ikke redd for å ta i et tak – det er ingen grunn til at folk skal ta spesielle hensyn til deg bare fordi du er funksjonshemmet. Det gjelder å klare seg sjøl, om en så må krype opp trappene på alle fire! Funksjonsnedsettelsen skal ikke stoppe deg i noen ting. Eller – det vil si: du vil helst ikke ha trøbbel og bråk, og unngår helst konfrontasjoner, selv når du blir direkte diskriminert. Det er aldri hyggelig å krangle med folk, og tenk på hva de må tro om funksjonshemmede? Nei, vær positiv og bit tenna sammen. Du har jo tross alt en funksjonsnedsettelse, og kan ikke regne med at hele verden er tilpasset deg.
    FLEST C-ER: DU ER AKTIVIST
    Du har ikke tenkt til å holde munn når uforstand og urettferdighet rammer deg. Du kan dine rettigheter på fingrene, og har pugget Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Arbeidsmiljøloven har du på nattbordet som sengelektyre. Du lar ingen anledning gå fra deg hvis du kan påpeke diskriminering og utestenging. Nei, du ser det tvert imot som din plikt å bidra til at funksjonshemmede blir synlige og tydelige. Så får det heller være at du av og til legger deg ut med folk – det viktigste er å bryte ned fordommer og barrierer både for deg selv og på vegne av alle andre det gjelder.

    Hopp til Hovedinnhold

    TEMA: HATKRIMINALITET:

    Lukker øynene for hatkriminalitet

    Av Sonja Evang
    Funksjonshemmede er den gruppen som er mest utsatt for hatkriminalitet. Likevel blir svært alvorlige hendelser oversett.
    Faktaboks:
    «Hatkriminalitet er en fellesbetegnelse på lovbrudd utført mot personer på grunn av deres seksuelle legning, kjønnsidentitet, religion, etniske opprinnelse, funksjonsevne eller annen status. Hatkriminalitet kom inn i den nye straffeloven som særlig skjerpende omstendighet for kriminalitet i 2006, blant annet som konsekvens av en bølge av hatkriminalitet mot homofile.»

    La oss legge noen fakta på bordet:
    Funksjonshemmede utsettes for vold og mobbing i skolen.
    Funksjonshemmede utsettes for vold og trusler om vold som voksne.
    Funksjonshemmede som bor på institusjoner er mer utsatt for seksuelle overgrep enn andre.
    Funksjonshemmede blir utsatt for utelivsdiskriminering og trakassering – både i form av ytringer og handlinger.
    – Dette er dokumentert. Likevel blir hendelsene i stor grad forbigått i stillhet, forteller daglig leder i Stopp diskrimineringen, Berit Vegheim.
    Benjamin
    Hun bruker Benjamin Hermansen-saken på Holmlia som eksempel.
    – Drapet på den mørkhudede gutten rystet Norge. Saken fikk stor oppmerksomhet i pressen, folk stilte oppi fakkeltog - og etablerte Benjaminprisen. Saken blir fortsatt brukt som referanse på hvordan vi ikke vil ha det i landet vårt. Ikke lenge etter Benjamin-saken ble trafikkskadde Kjetil Rusvik forsøkt ranet, overfalt og slått ned på Holmlia. De som slo ham ned forklarte at de var blitt provosert av måten han snakket på. Rusvik ble liggende i koma. Han var nær ved å dø, og ble svært redusert. "Bussvold" het det i avisen. I kjølvannet av saken skjedde det ingenting. Saken ble ikke satt i noen større sammenheng, den ble ikke identifisert som et uttrykk for menneskeforakt. Den var og forble en enkeltstående hendelse.

    Fakta på bordet

    Noe som neppe er tilfeldig, ifølge Vegheim.
    – Hatkriminalitet mot funksjonshemmede har en tendens til å bli omtalt som noe annet i media. Man omskriver hendelsene slik at språkbruken tilslører hva som egentlig skjer, sier Vegheim, som mener det kan skyldes at funksjonshemmede har lav status i forhold til mange andre diskriminerte grupper.
    – For eksempel er man både fra politisk hold og i media stort sett opptatt av å definere diskriminering ut fra kjønn, etnisitet og seksuell legning. I studien "Ung i dag" – som var en stor studie av ungdom og skole – ble det blant annet målt holdninger til utsatte grupper. Funksjonshemmede ble ikke en gang identifisert som en utsatt gruppe. Derfor trenges det tall, mener Vegheim.
    – Vi har kartlagt medieoppslag i flere år og samlet det som finnes av tall, blant annet fra en mobbestudie og en SSB-rapport. Så bruker vi dette som grunnlag for å nå frem til politikerne. Å bevise at overgrep skjer, er første skritt. Uten fakta drukner påstandene våre i den allmenne overbevisningen om at rasisme er det altoverskyggende problemet.
    Gjemt i all vår synlighet
    Under Knut Storberget som justisminister fikk funksjonshemmede samme vern i straffeloven mot hatytringer som de andre gruppene har.
    – Han lovte også at hatkriminalitet mot funksjonshemmede skulle registreres. Det betyr at det skal registreres om det er hatkriminalitet når noen anmelder vold. Men dessverre har vi ingen grunn til å tro at registeringen faktisk fungerer, sier Vegheim.
    Derfor blir neste skritt å ha et møte med justisdepartementet igjen – for å legge frem nye fakta om hatkriminalitet.
    – Dette har vi delvis fra rapporten Hidden in Plain Sight fra det engelske diskrimineringsombudet i 2011. Der foreslås det blant annet systematisk registering av hatkriminalitet mot funksjonshemmede. Det er også foreslått en selvrapporteringsstudie, som kan være en god måte å få dokumentert omfang på. Lærdommen skal brukes videre i opplæring på politihøgskolen, blant sosialarbeidere og andre aktuelle instanser. Gjennom å avdekke hendelser og identifisere det som foregår vil det skapes en bevissthet, og man kan ta direkte tiltak for å forhindre overgrep. Når ingen tror at det skjer, skjer det ikke.
    Første skritt
    I England har hatkriminalitet mot funksjonshemmede vært registrert i mange år.
    – Det tydeliggjør problemene. Også i England har de fått kritikk for å ikke ta signalene på alvor – men registering er i hvert fall et første skritt på veien. Det er lett å plage folk som skiller seg ut når ingen har oppmerksomhet på det. Lar man et fenomen være i fred, så får det utvikle seg, sier Berit Vegheim.

    Bildetekst:
    Hatkriminalitet mot funksjonshemmede er like alvorlig, som når den retter seg mot mennesker med en annen etnisitet eller seksuell legning. Derfor trenger funksjonshemmede den samme innsatsen som andre grupper får. – Det handler om den samme forakten for annerledeshet, men det kommer ikke fram. Som utviklingshemmet er man blant de mest utsatte av alle i samfunnet, men det finnes ingen politisk korrekthet rundt det, sier daglig leder i Stopp diskrimineringen, Berit Vegheim.

    RAMME:

    Voldsutsatte barn og unge i Norge

    • Blant ungdom med nedsatt hørsel har 36 prosent av guttene og 21 prosent av jentene utsatt for vold fra annen ungdom i løpet av det siste året.
    • Blant bevegelseshemmet ungdom er 34 prosent av guttene og 17 prosent av jentene voldsutsatt.
    • Blant ungdom uten funksjonsnedsettelser er 22 prosent av guttene, og 11 prosent av jentene voldsutsatt.
    (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), helseundersøkelse blant ungdom 2007)
    • Blant 65 voksne med intellektuelle funksjonsnedsettelser hadde 83 % av kvinnene og 32 % av mennene vært utsatt for seksuelle overgrep før de fylte 18 år.
    • Opp til 12 % av seksuelt misbrukte barn har en omfattende funksjonsnedsettelse.
    • Funksjonshemmede barn har 2 – 3 ganger større risiko enn andre for å bli misbrukt. (SINTEF 2003)

    TIL ILLUSTRASJONER:

    Dagbladet, undersøkelse 2010

    Hopp til Hovedinnhold

    Danske funksjonshemmede hetses

    I Danmark får funksjonshemmede skylda for finanskrisa og de høye skattene. Derfor har handikaporganisasjonene startet kampanjen "Stop hetzen".

    Av Helge Olav Haneseth Ramstad
    – Husk formålet med velferdsstaten: å sikre støtte til de mest sårbare i samfunnet, lyder Stig Langvads råd til nordmenn. Han er formann i Danske Handikaporganisationer, som står bak kampanjen "Stop hetzen". Langvad forteller om hvordan funksjonshemmede nå regelrett opplever å bli hetset i full offentlighet.
    – Funksjonshemmede har fått høre at de må være klar over at de har skylda for det høye skattenivået, forteller han.
    Og dette er ikke bare noe som skjer mellom enkeltmennesker. Det er kommet et lovforslag om å gi kommunene lov til å regulere tjenestenivået ut fra kommuneøkonomien. Det vil si at kommunene i mindre grad må forholde seg til et minimumskrav av tjenester, og innbyggernes rettigheter vil måtte vike for økonomiske hensyn.
    Politikerne problematiserer at utgiftene til offentlige støtteordninger for funksjonshemmede øker, og budskapet videreformidles i media. Dette skjer på alle politiske nivåer:
    – Det skjer både i Folketinget, i kommunene. Funksjonshemmede blir gjort til en av årsakene til at det er finanskrise i samfunnet, nasjonalt så vel som globalt, sier Langvad. Han beskriver en utvikling vi kanskje ikke har vært klar over, der økt individualisme sammen med en åpnere offentlig forvaltning har ført til mer oppmerksomhet om hva folk får igjen for det de betaler i skatter og avgifter. Når de ser at det er deres penger som brukes for eksempel til støtteordninger for funksjonshemmede, ser de ikke lenger velferdssamfunnet som en like stor fordel.
    – Hva gjør funksjonshemmedes organisasjonene for å motvirke dette?
    – Vi har vanskelig for å komme til orde, sier Stig Langvad, som tror det er nødvendig med allianser mellom ulike lands organisasjoner av funksjonshemmede og med andre som deler vårt tankesett. Han nevner kirkeorganisasjoner og deler av fagbevegelsen.
    – Det skal arbeides på alle fronter, og vi skal være langt mer profesjonelle i vårt arbeid med å dokumentere utviklingen. Og vi må bli bedre på å finne løsninger på utfordringene vi ser. Dette handler om etiske spørsmål og velferdsstatens eksistensberettigelse.

    Hopp til Hovedinnhold

    ILLUSTRASJONER – SAKSET FRA AVISER:
    Angrep funksjonshemmet kvinne
    Helt uprovosert skal to tenåringsgutter ha gått til angrep på en ung kvinne i rullestol. Kvinnen var alene da hun kom kjørende i rullestolen. På veien møtte hun to unge gutter som helt uten foranledning gikk til fysisk angrep på den 21-årige kvinnen.
    Etter den brutale voldshandlingen klarte kvinnen å komme seg hjem. Med skader både i hendene og ansiktet ble hun fraktet til legevakten av foreldrene.
    iBergen.no
    Veltet elektrisk rullestol
    Politiet måtte tirsdag rykke ut etter at en person veltet en elektrisk rullestol med sjåfør av rent trollskap. En eldre mann kjørte rullestolen sørover fra Magneten i Levanger da en forbipasserende tok tak i den og veltet den i grøfta.
    – Dette oppfatter vi som trollskap, og gjerningsmannen er kjent for å ha gjort lignende ting tidligere, sier operasjonsleder Ola Hofstad ved Nord-Trøndelag politikammer.
    Trønder-Avisa
    Krever seks års fengsel for bussvold
    Tre menn, to 18-åringer og en på 20, er tiltalt for ran og grov mishandling av Kjetil Rusvik, som før overfallet var lettere funksjonshemmet etter en trafikkulykke.
    De tre tiltalte, som er kamerater, har nektet straffskyld for ran. To innrømmer å ha slått ham hardt i ansiktet inne i bussen - angivelig fordi de følte seg provosert av at Rusvik virket full, at han blødde og at han maste for å få tilbake lommeboken sin.
    Aftenposten
    Chickelacke ble sjikane
    I Alta ble en utviklingshemmet kvinne forfulgt av en russebil mens hun gikk tur med støttekontakten sin en lørdag i mai. Russen truet og trakasserte henne. «Skal vi sette lenke på deg og gå tur med deg,» sa de, og sprutet vann på henne.
    Altaposten
    Undersak:

    Barna spares ikke

    Hets av funksjonshemmede rammer også barn. Ikke minst på ulike fora på Internett, der det er mulig å være anonym, får hetsen sterke uttrykk.
    Av Helge Olav Haneseth Ramstad
    Husker du Mikael Larssen fra Sortland? Han ble kåret til Lanoungen 2010, som den første med synlig funksjonsnedsettelse. Hele 30.000 stemmer fikk Mikael Larssen i kåringen på internett, men samtidig med denne støtten opplevde han og familien å bli hetset. I diskusjonsgrupper hevdet noen at det var galt å la funksjonshemmede delta, og ennå ligger noen av diskusjonene på nettet, med utsagn som «Den tid det kommer en vanskapning som Lanounge, har jeg kjøpt mitt siste Lanoprodukt!» Tegneseriestripa Downs Duck, som ble trykket i Dagbladet den høsten, brukte også Lano-saken som tema.

    Babyhets på Facebook

    «Spar Fattig-Norge for sånne… mongo-unge!»
    Ludvik fra Porsgrunn var bare tre måneder gammel da hetsen rammet ham. Denne teksten kom som en kommentar på mora Tonje Clausens Facebook-side, etter at hun, slik stolte mødre gjerne gjør, hadde skrevet en sideoppdatering om sin lille sønn. Tonjes sønn Ludvik er født med Downs syndrom. Og det kom flere meldinger:
    «Skjønn unge????? Kostnader for staten! Du kunne da får faen tatt abort!»
    Avsenderen var anonym. Det vil si: Det var en som hadde hacket seg inn på profilen til ei venninne av Tonje Clausen. Identitetstyveriet ble anmeldt, og politiet rådet Tonje Claussen til å vente med å anmelde trakasseringen til de hadde oppklart den saken. Men etter to uker ble saken henlagt. Facebook ville ikke være behjelpelige med oppklaringen.
    Derimot har nærmere 30.000 Facebook-medlemmer vist sin støtte til Ludvik, ved å like Facebook-siden «Velkommen til verden Ludvik».

    Hopp til Hovedinnhold

    DUELLEN:

    Selvsagt vs Selvaag

    Av Ingunn Solli
    Duellantene: Janne Skei, nesteleder i samfunnsavdelingen, Norges Handikapforbund
    Baard Schumann, direktør i Selvaag Bolig
    Janne Skei: Du har som direktør i Selvaag Bolig ved flere anledninger gått veldig hardt ut mot de nye byggeforskriftene, TEK10, på grunn av reglene om at alle nye boliger skal være universelt utformet. Hvorfor er det så viktig for dere å få lov til å bygge leiligheter som ikke alle kan bruke?
    Baard Schumann: Det er helt uproblematisk å bygge de aller fleste leilighetene etter TEK10, altså universelt utformet. Utfordringer kommer når du skal bygge mindre leiligheter til en målgruppe med begrenset økonomi. Vi har nå bygget et prosjekt etter de nye forskriftene, og da måtte vi selge for 38.000 kroner per kvadratmeter for å dekke kostnadene. I prosjektet ved siden av, som var bygget etter de gamle reglene, solgte vi for 32.000 kvadratmeteren. Det er kjempefint med alle de nye kravene – hvis folk hadde hatt råd til det.
    JS: Både Skanska og SINTEF mener det er fullt mulig å bygge små leiligheter til en lavere kvadratmeterpris enn det dere opererer med. Ifølge SINTEF-rapport bestilt av Kommunal- og regionaldepartementet er kostnadsøkningene i forbindelse med nye byggeforskrifter fra 1700 til 40.000 kroner. Det er da ganske beskjedent.
    BS: Ja, men dette var beregninger gjort før noen hadde bygget etter TEK10. Nå vet vi jo hva det koster fordi vi har bygget. Dette er facts, ikke beregninger!
    JS: Vi blir neppe enige om grunnlaget for kostnadsberegningene. Men krav om universell utforming utgjør bare en liten del av de nye forskriftene. Det er ikke dette som drar kostnadene i været. Likevel er det dette dere kjører på hele tiden. Hvorfor gjør dere det? Du kunne like gjerne klaget over de nye energi- og miljøkravene.
    BS: Ja, tilgjengelighet er bare en liten del av det hele. Det blir feil å skylde bare på dette, og det har jeg sagt i mange sammenhenger. Men alle kravene totalt sett drar kostnadene opp. Jeg har ikke noe imot noen av dem, i en perfekt verden. Men alle nye krav koster, og vi må ta noen valg her i samfunnet.
    JS: Jeg mistenker deg for å være litt kynisk. Miljøkrav er for mye inne i tiden, derfor går du løs på tilgjengelighetskravene. Vi snakker om grupper som allerede har store vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet – bare 7 prosent av dagens boliger er brukbare for rullestolbrukere. Det er ikke spesielt sympatisk å gå løs på funksjonshemmede! Og hva med eldre? I dag bebos 25 prosent av alle de små leilighetene av eldre over 80. Med tanke på at andelen eldre bare øker, vil det jo være å gå baklengs å bygge boliger som ikke fungerer for denne gruppen.
    BS: Jeg er helt enig, jeg. Rent samfunnsøkonomisk. Men disse leilighetene blir så dyre. Hvem skal ta regningen? For meg er det uproblematisk at vi bygger slik at folk kan flytte når behovene deres endrer seg. Folk i Oslo flytter 6-7 ganger i løpet av livet uansett.
    JS: Jeg tror ikke det er de unge du er bekymret for. Jeg tror du kjemper for bunnlinja di. Og det er for så vidt legitimt, men ikke la det gå ut over funksjonshemmede. Husk at funksjonshemmede i snitt har en lavere inntekt enn befolkningen ellers, og har enda større problemer med å skaffe seg bolig enn andre førstegangskjøpere.
    BS: Dette handler ikke om bunnlinja vår. Vi får jo solgt uansett! Prisene har steget lenge, også før disse nye kravene kom, men nå gjør de et hopp. Det ser vi jo! Og det er alle de nye kravene som har skylden.
    JS: I et likestillingsperspektiv er det likevel viktig at vi lager et boligmarked for alle. Selvaag skal ikke få lov til å styre utviklingen i samfunnet med utgangspunkt i sine mikroøkonomiske perspektiver.
    BS: Selvaag har tradisjon for å utfordre alle samfunnets krav når de er urimelige, det har vi gjort siden 1940-tallet. Vi er bekymret for de unge førstegangskjøperne som blir stående utenfor.
    JS: Men ved å gjøre det slik dere vil, vil jo fortsatt en stor gruppe stå utenfor fordi de ikke kan bruke boligene deres. Og hva med besøkende? Skal funksjonshemmede være utesteng fra å besøke familie eller venner som har utilgjengelige boliger?
    BS: Men er det det at folk skal bo der som er viktig, eller det at alle skal kunne komme på besøk? For det bygges mer enn nok boliger for å tilfredsstille de som har behov for tilgjengelige boliger. Jeg mener at kanskje 20 prosent av de nye boligene hvert år ikke trenger å være tilrettelagt, slik at det blir mulig å bygge en del rimelige småleiligheter.
    JS: Dette strider mot menneskerettighetene. Man kan ikke utestenge folk på grunn av funksjonsnedsettelser.
    BS: Jeg er helt enig på prinsipielt grunnlag. Men ved at du er så prinsipiell, er det en del som faller utenfor: De som ikke får råd til å kjøpe sin første bolig.
    JS: Vi har allerede en gruppe på 20 prosent av befolkningen som har falt utenfor i alle år!
    Fakta:
    Forskrift til tekniske krav til byggverk (TEK10) ble innført 1. Juli 2011. Her er det blant annet stilt strengere krav til energieffektivitet og universell utforming når man bygger nytt eller renoverer eksisterende bygningsmasse. Selvaag Bolig har ved flere anledninger gått ut mot de nye kravene om universell utforming, med den begrunnelse at nye småleiligheter blir for dyre for førstegangskjøpere.

    Hopp til Hovedinnhold

    KULTUR:

    Drama på døves premisser

    I likhet med skuespillerne kan et teater spille flere roller.
    Av Jens Petter Toldnæs
    En forestilling som vil oss vondt, skrev Therese Bjørneboe, teateranmelder i Aftenposten, i fjor høst. Hun hadde vært på tegnspråkteater og sett stykket «Jeg var Fritz Moen» på Teater Manu.
    Men om stykket gjorde vondt var Bjørneboe – og mange med henne – imponert. Teater Manu, Norges eneste tegnspråkteater, hadde i samarbeid med Riksteateret rystet publikum og anmeldere gjennom historien om den døve Fritz Moen som satt 18 år i fengsel for to drap han ikke hadde begått. Stykket ble nominert til flere Hedda-priser og vant Natt & Dags pris for årets scenekunst.

    Døveforbundets drøm

    Slik kan et tegnspråkteater nå sitt publikum. Teater Manu har gjennom mer enn ti års drift og en lang rekke krevende produksjoner, vist at de klarer nettopp det, enten det er historien om Fritz Moen, Pinocchio eller Peer Gynt som trollbinder tilskuerne. Men et profesjonelt tegnspråkteater med mange ansatte, store oppsetninger, og som om ikke det var nok, ambisjon om å bli det beste tegnspråkteatret i verden; hvordan oppstår et slikt prosjekt i utgangspunktet?
    Ifølge leder og produsent ved Teater Manu, Mattis Junker Gran, var det i mange år et sterkt ønske om et eget profesjonelt tegnspråkteater I Norge.
    – Norges Døveforbund, som er vår stifter, jobbet hardt med dette. De hadde en visjon om en mer kunstnerisk utdanning av døve skuespillere, men hadde ikke økonomien til det. Flere utredninger som ble bestilt av Kulturdepartementet konkluderte med at vi trengte kunst på døves premisser, sier han. I desember 2001 ble forslaget endelig vedtatt av Stortinget, og Teater Manus historie tok til.
    Balanse og toleranse
    På teatret, som holder til øverst på Grünerløkka i Oslo, er det seks fast ansatte i administrasjonen.
    – Her ønsker vi en språklig balanse hvor om lag halvparten er døve, med norsk tegnspråk som førstespråk, i tillegg til hørende med norsk som førstespråk, forteller Mattis Junker Gran.
    I tillegg kommer alle som er engasjert i de forskjellige produksjonene. I løpet av ett år setter Teater Manu opp i gjennomsnitt tre turnéproduksjoner. Til hver av disse engasjerer teatret kunstneriske team, skuespillere og teknikere.
    – I teaterproduksjonene søker vi å etablere det beste kunstneriske og tekniske teamet som vi tror vil skape den beste tegnspråklige scenekunsten. Det varierer fra produksjon til produksjon, men vi er veldig tydelige på at scenespråket er norsk tegnspråk.
    Det betyr at i løpet at ett år er et sted mellom 50 og 100 frilanskunstnere og teknikere innom Teater Manu. Ifølge Gran er Teater Manu svært bevisst på å få en helhetlig balanse mellom kjønn, alder, språklig tilhørighet, i tillegg til en variert etnisk og kulturell bakgrunn.
    – Kulturelt mangfold og toleranse er sterkt innarbeidet i vår organisasjon, sier han.
    Hvem er publikum?
    Tegnspråkteater, slik Teater Manu utøver det, er en inkluderende forestillingsform, og altså ikke bare for folk som kan tegnspråk.
    – Vårt publikum er ganske variert, men tegnspråklige – enten de er døve, tunghørte, tolker, eller bare er tegnspråkkyndige, er i flertall. Vi har også flere publikummere som ikke kan tegnspråk. De får et fullverdig tilbud fordi vi også har stemmeskuespillere på våre forestillinger, forteller informasjonsrådgiver Morten Sletten. Når det gjelder aldersspennet, strekker det seg fra barn til pensjonister. – Vi turnerer rundt om i Norge, fordi det er viktig å formidle produksjonene våre til alle landets tegnspråklige, sier han.
    – Men hva blir forskjellen på et tegnspråkteater og et vanlig tolket teater?
    – Et tegnspråkteater er noe helt annet enn et vanlig tolket teater. I tegnspråkteatret bruker skuespillerne tegnspråk og lager handlingen, mens på et tolket teater får man bare tolket innholdet. Det døve publikum må rette blikket mot tolken og mister det som skjer på scenen.
    Skolesupplement og samlingssted
    Teatret formidler ikke bare kunst, men også kunnskap. Færre døveskoler, og integrering av barn i hørende skoler, gjør at mange døve barn mister kontakten med voksne tegnspråkbrukere. Teatret er med å holde tegnspråket i hevd.
    – Tegnspråket er viktig for oss og for døvemiljøet. Tegnspråket har en sterk forankring i døveskolene, og det har gått i arv fra de forskjellige generasjonene på skolene. Barn lærer språket i kommunikasjon med andre tegnspråkbrukere. Teateret får dermed en viktig posisjon for å kunne formidle tegnspråk til barn og unge slik at de kan utvikle sitt eget språk. Et annet viktig punkt er at teatret fungerer som et samlingsted for døve kunstnere, sier Sletten.
    Veien videre
    Teater Manus visjon er å være det beste tegnspråklige teatret i verden, og teatret opplever også stor interesse for sin kunstform utenfor sitt primærpublikum, ifølge Gran.
    Teater Manu ønsker også å drive samarbeid med andre teatre og kunstorganisasjoner, med og uten norsk tegnspråk som arbeidsspråk.
    – Vi jobber med Tyst Teater i Stockholm, Glad Teater i København, International Visual Theatre i Paris og Draumsmidjan i Reykjavik. Vårt ønske er at Teater Manu skal være et kraftsentrum for tegnspråklig scenekunst i Europa, sier Gran.
    "Men alle skuespillere gjør en fantastisk innsats, i en forestilling som forteller historien på en måte som bare kan gjøres på teaterscenen." Slik sluttet Therese Bjørneboes anmeldelse i Aftenposten. Det lover godt for Teater Manu i fremtiden.

    Hopp til Hovedinnhold

    GJESTESKIBENTEN:

    Jens, du lyver!

    "Jeg ønsker at Norge skal bli verdens mest inkluderende samfunn!" Dette sa statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale for noen år siden.
    Av Marte Wexelsen Goksøyr, skuespiller og forkjemper for funksjonshemmedes rett til liv.
    Jeg laget dokumentarfilmen Bare Marte i samarbeid med NRK 1. Jeg ville lage en dokumentar som retter søkelyset mot samfunnets holdninger til mennesker med Downs syndrom, gjennom intervjuer. Hvor ligger problemet? I den forbindelse fikk jeg et møte med statsminister Jens Stoltenberg, som sa :
    "Vi kommer ikke til å gjøre noen lovendringer som gjør at det blir lettere å ta abort basert på Downs syndrom." Videre sa han:" Vi er motstandere av at vi skal innføre den samme loven som i Danmark. Vi kommer ikke til å foreslå at man kan sjekke alle fostre for Downs syndrom. Screening for Downs syndrom kommer ikke denne regjeringen til å gå inn for."
    Onsdag 26. januar 2011 fremmet Arbeiderpartiet likevel forslag om tilbudet tidlig ultralyd til alle gravide i uke 12 av svangerskapet. Dette hovedsakelig for å lete etter fostre med Downs syndrom. Tidlig ultralyd har ellers ingen helsemessig gevinst. En lignende lov praktiseres i Danmark, og betraktes som vellykket fordi det nå nesten ikke fødes mennesker med Downs syndrom der. De er ikke ønsket i landet. De blir drept så sent som i uke 20 av svangerskapet. Skulle de være så heldige å bli født, er det vanskelig å få den hjelp som trengs. Foreldre kunne jo valgt dem bort.
    - Jens, du lyver!
    Blir denne loven innført, er mennesker med Downs syndrom også i landet vårt utrydningstruet.
    I Stortingets Vandrehall ville jeg konfrontere statsministeren med hans løftebrudd:
    " Hvorfor vil du at staten skal legge til rette så fostre med Downs syndrom fjernes? Tror du samfunnet vil bli bedre uten funksjonshemmede?
    Statsministerens svarte: "Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror vi blir et mer mangfoldig samfunn med en forståelse for mennesker som er forskjellige."
    Meg: "Er mennesker med Downs syndrom utrydningstruet i Norge?"
    Statsministeren: "Nei. Det vet vi jo fordi mange av de som får indikasjoner på Downs syndrom i et foster velger å bære det frem, og i dag er det veldig mange som tar tidlig ultralyd."
    - Jens, du lyver!
    90 % av de som får påvist Downs syndrom hos fosteret, tar abort. Blir denne loven vedtatt, er vi på vei inn i et sorteringssamfunn, hvor jakten på det såkalt perfekte mennesket er i gang. De mindre perfekte lukes bort. Denne gangen er det fostre med Downs syndrom. Jeg er selv en kvinne med dette syndromet. Jeg er ikke syk, jeg har ikke kromosomfeil. Jeg har et ekstra kromosom, og jeg vil leve!
    Dagens lovgivning om selvbestemt abort er hovedsakelig rettet mot ufrivillige svangerskap. Saken nå dreier seg om planlagte svangerskap hvor samfunnet skal legge til rette så man kan velge et mest mulig "vellykket" barn.
    Hvilket samfunn ønsker vi oss? En statsminister må snakke sant, og en nasjon må tørre å se sine fordommer, og ikke gjemme seg bak usannheter. De lovene vi lager påvirker våre holdninger.
    Marte Wexelsen Goksøyr har i 2012 gitt ut boken «Jeg vil leve».

    Hopp til Hovedinnhold

    DISSE EKSEMPLENE ER I ANNONSEN TIL STOP DISKRIMINERINGEN:
    Det nytter å klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet!
    Eksempler på andre ting enn manglende universell utforming, der klager har fått medhold:
    Restaurant kan ikke nekte utviklingshemmede servering.
    Buss kan ikke nekte å ta med rullestolbrukere.
    Politiet må sikre kvalifisert tolkehjelp ved avhør av barn uten talespråk.
    Norwegians praksis med å ta med kun to elektriske rullestoler av en begrenset størrelse er ulovlig.
    NRK kan ikke legge valgdebatt til et utilgjengelig sted.
    Flyselskap kan ikke kreve at passasjeren må sitte oppreist under avgang og landing.
    Taxiselskap må tilby bil til førerhundbrukere, og kan ikke skylde på allergi.
    Taxi kan ikke kreve tilleggstakst for rullestoler.
    NSB kan ikke kreve sovetillegg for rullestolbrukere når sovekupé er eneste tilgjengelige alternativ.
    Ruter må tillate muntlig klage
    Telenor kan ikke kreve gebyr på papirfaktura av synshemmede.
    Arbeidsplass kan ikke la være å intervjue en døv jobbsøker.
    Borettslag må skaffe selvlukkende bom.
    Boligsameie må skaffe selvlukkende branndør.
    Fengsel kan ikke kreve at fanger vasker celle og skifte sengetøy selv.

    Hopp til Hovedinnhold

    INNBRETTSIDE AV OMSLAGET BAK – TIL Å RIVE UT:

    De vanskelige ordene
    De fleste medier har fått med seg at begreper som "neger", "mulatt" og "fremmedkulturell" ikke skal brukes. Men ved omtale av funksjonshemmede, går det helt i surr. Ord som burde vært forvist til historiens skraphaug er fortsatt i flittig bruk blant journalister og i dagligtale. Her har du derfor en praktisk veileder du kan henge opp på veggen eller sende til din nærmeste lokalavis. Listen ble utviklet av ni organisasjoner i samarbeid i 2004-2005.
    Anbefales
    Funksjonshemmet/funksjonshemmede
    mennesker/personer med funksjonsnedsettelser
    mennesker/personer med nedsatt funksjonsevne
    mennesker/personer med nedsatt hørsel, syn, bevegelse etc.
    mennesker med autisme
    funksjonshemmedes motsats: befolkningen forøvrig/resten av befolkningen / ikke-funksjonshemmede
    bevegelseshemmede
    synshemmede = blinde og svaksynte
    hørselshemmede og døve
    døvblitt (mistet hørselen helt etter at talespråket er innlært)
    kortvokst
    utviklingshemmet
    diabetes/diabetiker
    dysleksi/dyslektiker
    punktskrift i stedet for blindeskrift
    tegnspråk (ikke døvespråk)
    førerhund
    Vær varsom med:
    handikappet
    hjelpeløs, svake grupper, omsorgstrengende
    vansiret
    ord med forstavelse blind-, døv-, handikap- osv.
    bruk av ord som sinnssykt/schizofrent/døvt/ som adjektiv og adverb
    bruker – skal bare benyttes når det henvises til hva man er bruker av, ikke som synonym til funksjonshemmet.
    Skal ikke brukes
    Funksjonsfrisk som motsats til funksjonshemmet
    de funksjonshemmede/handikappede
    ufør som synonym med funksjonshemmet
    yrkeshemmet som synonym med funksjonshemmet
    psykisk utviklingshemmet
    krøpling
    forkrøplet
    invalid/invalidisert
    invalide-bil og andre bindestrekord
    vanfør
    lenket til rullestolen/sengen
    dverg
    åndssvak
    (mentalt) tilbakestående
    autist
    mongoloid
    gladjenta/gladgutten (om funksjonshemmede)
    retardert
    sinnssyk
    grønnsak
    synssvak
    blinde + hund/bøker
    tunghørt
    døvstum
    døve + tolk/språk
    ordblind
    sukkersyke
    senile (heter dement eller senil-dement)
    multihandikappet

    Hopp til Hovedinnhold