Bilde av dame på sitteski
BPA gir mulighet til å leve et aktivt liv.
Foto: Christian Houge

Saksbehandlingen

Kommunene plikter å ha ordningen, men BPA er ingen individuell rettighet i Norge, og kommunen plikter derfor heller ikke å gi alle som søker om det, tjenestene organisert som BPA.

Det er opp til saksbehandler å avgjøre om vilkårene for å gi tjenestene som BPA er oppfylt. De to viktigste vurderingene som må gjøres, er om det foreligger behov for og rett til tjenester, og om BPA i så fall er den beste måten å organisere tildelte tjenester på. Når vilkårene i loven er oppfylt, har søkeren krav på å få tjenester fra kommunen der de bor eller oppholder seg. 

Timeberegning

Arbeidslederen må ha timer nok til å kunne organisere assistansen innenfor lovens og avtaleverkets rammer. Timeberegningen av vedtaket vil omfatte: 
  • Personlig bistand (stå opp og legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, spising m.m)
  • Praktisk bistand (rengjøring, klesvask, snømåking, handling, matlaging etc.)
  • Bistand til sosiale aktiviteter (gi mulighet til å ha en aktiv fritid, delta i samfunnsliv og arbeidsliv, fungere i sosiale roller osv).

Arbeidslederen skal lære opp sine assistenter og gjennomføre medarbeidersamtaler. Dette er ting assistentene skal ha betalt for, og det må derfor også beregnes timer til dette som en del av vedtaket. 

Fleksibel timebruk

Ingen har et skjematisk assistansebehov, hvor behovet er likt fra dag til dag eller fra uke til uke gjennom alle årets 52 uker. Arbeidslederen må derfor ha mulighet til å bruke de tildelte timene fleksibelt i løpet av året, noe saksbehandler også må ta hensyn til ved beregning av timeantall.
 

Et rammevedtak som tillater et «overforbruk» av assistansetimer i perioder i bytte mot et «underforbruk» i andre perioder, er langt å foretrekke framfor et vedtak med snevrere rammer – selv om det totale tildelte timetallet i løpet av året blir akkurat det samme.  

Skriv ut Tips en venn