Vibeke Marøy Melstrøm i elektrisk rullestol leser på en ipad på et spisebord med en bukett hvitveis i vase.
Hjemme i Ski har Vibeke Marøy Melstrøm aldri kunnet ha Ulobas BPA.
Foto: Caroline Ramnæs

Hun som har det siste ordet

Under Vibeke Marøy Melstrøms ledelse har Uloba gått fra å være en gründervirksomhet, til å bli en helprofesjonell organisasjon. Det er under Vibekes ledelse den sterke veksten har skjedd og konkurransen i markedet har økt formidabelt.

​​Men du får aldri Vibeke Marøy Melstrøm til å fremheve seg selv og «viktiggjøre» sin egen rolle som daglig leder av Uloba. Kjærligheten hennes ligger i politikken, likestillingen, og visjonen. Vi hører henne ofte beskjedent si at «hadde det ikke vært for politikken, kunne hvem som helst drive Uloba». De som jobber tett på henne, fremstiller henne positivt som et petimeter og et arbeidsjern. Og ingen skal tvile på hvem som har siste ordet i Uloba.

​25 år uten Uloba

Vibeke Marøy Melstrøm har hatt assistanseordning i 25 år, men hennes hjemkommune Ski har aldri gitt henne lov til å benytte Uloba som arbeidsgiver for sine assistenter. Siden oppstarten av Uloba i november i 1991, har hun hatt de fleste roller. Hun har nå vært daglig leder siden 1. januar 2010, men før dette var hun assisterende daglig leder, leder av operativ virksomhet, BPA-rådgiver og nestleder i styret i mange år. 

Vibeke Marøy Melstrøm er en av Ulobas fem grunnleggere og gründere. De første åtte årene var det ikke snakk om noen form for lønninger. Det tok lang tid før datidens Sosialdepartement innså at assistanseordningen med personlig assistanse for funksjonshemmede var en smart løsning. Ulobas grunnleggere jobbet iherdig med å forklare hva og hvorfor BPA var den eneste måten funksjonshemmede kunne styre sitt eget liv og delta i samfunnet. Da byråkratene innså at assistanseordninger var veien å gå, ble det satt som en forutsetning at Uloba skulle reise Norge rundt og holde BPA-kurs sammen med RO, Ressurssenter for omstilling i kommunene. 

- Vi kan se tilbake på mange strevsomme år. Det tok mer enn ti år før jeg tok ut ferie. Som fagsjef reiste vi utrolig mye og da jobbet vi i helgene også. Derfor er det gledelig å se hvor vi er i dag etter 25 års hardt arbeid. I dag har vi grunn til å være stolte, sier Vibeke Marøy Melstrøm. 

​Fikk huden full 

Hun husker et seminar i departementet i februar 1991. Her deltok hun sammen med Bente Skansgård, Adolf Ratzka og personer fra kommunesektoren. Med på seminaret var pleie- og omsorgssjefen i Melstrøms hjemkommune Ski. 

- Tidlig i seminaret var pleie- og omsorgssjefen krass og sa at personlig assistanse bare var noe tull. Senere på seminaret, tok hun ordet igjen og beklaget det hun tidligere hadde sagt. Det endte faktisk med at hun tilbød meg å prøve en assistanseordning i kommunen og slik har det vært siden. Men Uloba har jeg aldri fått benytte, ironisk nok, forteller Vibeke Marøy Melstrøm.

Undervinklet bilde av Vibeke Marøy Melstrøm i elektrisk rullestol på en terrasse.
 

«Bananbl​okka»

Vibeke ble født i Oslo og bodde først fem år i «Bananblokka» på Ammerud i Oslo. Fem år gammel flyttet hun til Ski og der har hun bodd siden. Pappa var økonomidirektør, mamma var lærerutdannet. Vibeke gikk litt i mammas fotspor da hun startet på førskoleutdanningen i Halden. 19 år gammel, på vei fra Halden til Sarpsborg, brakk hun nakken i en utforkjøring. Etter sykehusopphold og ett år på Sunnaas, flyttet hun hjem til foreldrene på Ski. Hun hadde egen leilighet mens hun gikk på Sosialhøyskolen i Oslo og ble utdannet sosionom. Etter dette tegnet hun sitt eget hus, en tilpasset bolig, to hus unna huset hvor hennes far fortsatt bor på Ski.

​​Guttejente

Vibeke Marøy Melstrøm beskriver seg selv som en guttejente i unge år. Hun elsker å være ute i naturen, lange turer i fjellet, skiturer, spilte tennis, bordtennis eller taekwondo, som er en koreansk selvforsvarsgren.. - Og så elsket jeg å dykke. Jeg tok dykkersertifikat og ble hjelpeinstruktør. Jeg har 500 dykk bak meg. Det hører med til historien at det var i dykkermiljøet at hun første gang traff Terje som hun nå har vært gift med i ni år. 

​Møtet med Bente 

Det var under oppholdet på Sunnaas hun første gang møtte Bente Skansgård.​

- Bente og hennes ektemann Bjørn var leid inn for å holde kurs for ryggmargsskadde, og dette ble vårt første møte. Bente ville ha meg med i det som het APA (Arbeidsgruppa for personlig assistanse) og her ble jeg også kjent med Leif Sylling. Jan Kåre Stura, nå mangeårig arbeidende styreleder i Uloba, var også med på møter, men han trakk seg etter hvert litt tilbake, forteller hun.

- Vi var 16 personer med på stiftelsesmøtet torsdag 17. oktober 1991. Møtet ble avholdt i Handikapforbundets lokaler på Galleriet i Oslo. Vi startet Uloba for å påvirke vår egen hverdag og vi jobbet for å finne de gode løsningene. Situasjonen før og etter at vi fikk assistanseordninger, var som natt og dag. Uten assistanse handlet dagen om å få utrettet helt nødvendige gjøremål som å legge seg, stå opp, gå på toalettet. Uten assistanse kunne vi bare glemme

å delta i studiegrupper, være sammen med venner eller ta en tur på byen. Alt dette ble jo til en ny verden med assistanseordningene. Vi fikk muligheten til å leve det livet vi selv ønsket, men vi hadde jo aldri drømt om at Uloba skulle bli så stort, sier Vibeke Marøy Melstrøm.

Baluba​​​

Det har vært en forunderlig reise gjennom 25 år. Vibeke forteller om ett av sine første møter med Stortinget.

- Jeg var invitert av Johan J. Jakobsen, og da han presenterte meg, ble det til ”Vibeke fra Baluba”. Vi var jo ikke så kjent den gangen, men det var viktig å fortelle alle at funksjonshemming er et diskrimineringsgrunnlag.

Når det handlet om funksjonshemmede, så blir dette alltid til helse-politiske spørsmål. Vi var tydelige på at Borgerstyrt personlig assistanse var et viktig likestillingsverktøy. Sakte men sikkert påvirket vi folks holdninger, Uloba vokste og etter hvert ble vi landsdekkende. Et viktig skille kom i 2007 da det ble åpnet for fri konkurranse. Til da hadde det bare vært kommunene og Uloba som var tilretteleggere for BPA.

Store stygge ulven​​​

- Hvem har vært den store stygge ulven gjennom 25 år?

- Kommunal sektor har aldri vært særlig glad i oss. I perioder var det motvind fra alle kanter, og det kommunale selvstyret sto i veien for funksjonshemmede.

- Men er det ingen som fortjener en gullmedalje?

- Utover vår egen og funksjonshemmedes avgjørende rolle kan jeg nevne Birgit Friele, Lisbeth Myhre, Møyfrid Hallset, Arbeiderpartiets Martin Kolberg, Karin Andersen (SV), Bent Høie og Erna Solberg fra Høyre. Martin Kolberg forsto viktigheten av BPA, han ble lyttet til, og han gjorde en viktig jobb for oss, sier Vibeke Marøy Melstrøm.

- Karin Andersen har vi alltid hatt en tett dialog med og hun har vært en positiv talskvinne for BPA. Både Erna Solberg og Bent Høie har forstått hvor viktig BPA er som et likestillingsverktøy. Vi har hatt mange møter og vi er glad for at sittende regjering førte Rettighetskampen et langt stykke i riktig retning.

Hun sitter i sin andre periode i hovedorganisasjonen Virkes hovedstyre. Vibeke Marøy Melstrøm var i flere år president i European Network on Independent Living – ENIL, som er en viktig premissleverandør for EU-parlamentet og regjeringene i EU. Hun nyter stor respekt også på Stortinget.

- Hva er spesielt viktig i årene som kommer?

- Å holde den ideologiske fanen høyt. Vi må bygge mer likepersonkompetanse og det må være lov å drømme om at BPA blir statlig forankret i NAV-systemet. Jeg håper Uloba skal fortsette å vokse, men vi skal ikke vokse for en hver pris. Vi skal vokse på ideologien, sier Vibeke Marøy Melstrøm. ​

Denne artikkelen sto på trykk i Selvsagt nummer 10. Les hele Selvsagt i tilgjengelig PDF-utgave (4 MB).

Skriv ut Tips en venn